Debatt

Dra til Bloksberg

La Märtha få selge hytta si i fred.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Prinsesse Märtha Louise skal selge hytta. Hun arvet Bloksberg etter bestefaren kong Olav for 17 år siden, og nå har hun en kjøpssum på minst 35 millioner kroner i sikte. Dette har falt enkelte litt tungt for brystet.

Rundt omkring i diverse kommentarfelt kan vi lese at hytta burde gis tilbake til staten eller fellesskapet, der den kom fra. Det er bare det, at hytta alltid har vært i privat eie. Olav kjøpte den rett etter krigen. Den var ikke noe han fikk. Du skal være en ganske beinhard republikaner, av en type vi kanskje ikke har sett siden julidagene i Frankrike i 1789, for å mene at all eiendom de kongelige har skal eksproprieres av folket.

Selv om hytta eies privat og aldri har tilhørt fellesskapet, mener enkelte at det riktige åkkesom vil være å la staten overta Bloksberg. Stortingsrepresentant Per Olaf Lundteigen fra Senterpartiet er blant dem. Han mener det vil «ta seg dårlig ut» dersom Märtha selger til høystbydende. «Jeg synes det er upassende at Bloksberg blir solgt til private for å bli en privatskatt. Dette bør være fellesskapets skatt», sa Lundteigen til VG i helgen.

Det er et merkelig forslag. Nøyaktig hva fellesskapet skal med et påkostet landsted med et mellomstort og visstnok ganske vanskelig svømmebasseng, er litt uklart. Om det offentlige vil bruke 35 millioner kroner på rekreasjonstilbud for innbyggerne, bør det finnes bedre alternativer enn et kongelig hytteparadis på Hankø. Märthas hytte har heller ikke noen plass i den felles bevisstheten til kongehusets undersåtter. Vi vet knapt nok hvor stedet ligger. Det er, og har alltid vært, privat.

Underteksten i kritikken av Märthas hyttesalg er ikke spesielt trivelig. Den ser ut til å være noe sånt som dette: Hun beriker seg på farfars gave fordi hun ikke klarer å jobbe og tjene penger selv. Nå skal hun bli mangemillionær uten å løfte en finger. Sånn sett er saken en god illustrasjon på de mest problematiske minst hyggelige sidene ved norsk monarkidebatt. Det er ikke bare venner av kongehuset som bør la seg provosere av slikt. Også republikanere, som ønsker en nøktern debatt om statsform, gjør lurt i å reagere når kongehusets medlemmer rammes av smålig og usaklig kritikk.

Den pågående debatten om monarki, kongehus og statsform skjemmes av en stadig hang til å legge seg opp i kongefamiliens privatliv. Det er kanskje ikke så rart, i og med at selve konstruksjonen innbyr til en salig sammenblanding av offentlig og privat. Det er umulig å si klart hvor det ene slutter og det andre begynner. Men det er viktig å forsøke å trekke disse grensene, også når det er vanskelig. For eksempel ved å la være å problematisere at en prinsesse som har frasagt seg den kongelige høyheten sin selger en hytte hun eier selv.

Argumentet er velkjent på begge sider av debatten: Mange som forsvarer monarkiet, viser til at kong Harald er så klok, samlende og flott. Hadde vi hatt en dum og usympatisk konge, ville saken stilt seg annerledes, antakelig. Motstandere av monarkiet viser til mindre elskelige medlemmer av kongefamilien. Begge disse måtene å argumentere på er ganske uryddig. Vi bør ikke bestemme hva slags statsform Norge skal ha ut fra om vi synes de kongelige er kule eller ikke.

Ett poeng ved Märthas hyttesalg er likevel relevant. Sammenblandingen av det offentlige og det private har ikke bare eksistert i folks bevissthet når det kommer til kongehuset. I 2016 avslørte Dagbladet hvordan offentlige midler – både i form av penger og arbeidskraft – har blitt brukt til å vedlikeholde og oppgradere rent private eiendommer for kongehusets medlemmer. Det dreide seg om Skaugum, Kongsgården, Mågerø, tre hytter kronprinsparet har kjøpt, samt en hytte de har bygd i Uvdal. Avisa anslo at arbeidet som ble utført på skattebetalernes regning på de private eiendommene kostet flere millioner i året.

Det er fullt forståelig at kongefamiliens medlemmer ønsker at deres private og personlige liv respekteres. Men den kontrakten går begge veier. De burde ha holdt seg for gode til å finansiere arbeid på sine private eiendommer med offentlige midler, og dermed omsette skattepenger til personlig vinning og verdiøkning. Derfor var det helt nødvendig at Dagbladets avsløringer førte til en ny praksis og mer åpenhet.

De fleste som eier en hytte, vet at det kan bli nok av vegger med råte, vinduer som må kittes, rør som sprekker, brygger som må gjenopplives etter vinterens herjinger, takstein som skal befris fra mosens grep, utedasser som må tømmes og musespiste sengetøy med jordslag og mugglukt. For ikke å snakke om det evige rennet av ferieglade venner, nær familie, ikke så nær familie, fjerne venner og enda fjernere bekjente som bare plutselig fikk lyst til å stikke innom. Eller de endeløse samtalene, diskusjonene og kranglene med medeiere om hvem som renset takrennene sist, hvorfor det lå karamellpapir under sofaen etter forrige besøk, og hvordan det kan ha seg at det er tomt for både toalettpapir og bark nå igjen.

Kanskje flere burde gjøre som Märtha – selge hytta og bruke ferien til å ta seg fri. Noe av tida vi får til overs, kan vi eventuelt bruke til å diskutere statsform på en saklig og nøktern måte.

Mer fra: Debatt