Kontrafaktisk historieskrivning kalles fortellinger om det som ikke skjedde. Det er ikke en stueren metode i historiefaget. Det er mer etterpåklokskap enn vitenskap. Men det er ofte verdt et forsøk. Jeg tror for eksempel at Knut Arild Hareide kunne ha vært statsråd hvis han ikke hadde hatt så dårlig tid med å bestemme seg for politisk side. Hadde KrFs stortingsgruppe stått fritt, tror jeg gruppa hadde slått følge med Ap, SV, Sp og Rødt og stemt for mistillit mot statsminister Erna Solberg på saken om objektsikring. Det mest sannsynlige utfallet av regjeringskrisen ville ha vært en ny regjering av Ap, Sp og KrF.
Da KrFs landsmøte med knapt flertall vedtok regjeringsforhandlinger med Erna Solberg, smalt partipisken i stortingsgruppa. KrFs hovedtalsmann Hans Fredrik Grøvan som i utgangspunktet holdt døra åpen for mistillit, hadde dermed ikke annet valg enn å falle ned på et daddelvedtak. Det ville ikke tatt seg ut, for å si det forsiktig, at KrF i stortingssalen felte regjeringen mens nestleder Kjell Ingolf Ropstad og hans fløy satt i hemmelige sonderinger med regjering i en annen sal.
Les også: Anne Enger: – Ett brev stemplet meg som landssviker. Et annet inneholdt 30 tiøringer – «sølvpenger til Judas» (DA+)
Solberg-regjeringens manglende evne til å beskytte innbyggerne mot sabotasje og terrorhandlinger ville ha vært den ideelle saken for KrF å felle regjeringen på. Statsbudsjettet som Knut Arild Hareide hadde blinket ut som fellingssak, hadde vært en mye dårligere sak. Hareide har et godt rykte når det gjelder terrorberedskap. Han gjorde en solid jobb som leder av Stortingets 22. juli-komité. Det var denne komiteen som bestemte planen for opprustningen av terrorberedskapen og som Solberg-regjeringen ikke fulgte opp.
Hans Fredrik Grøvan gikk i Hareides fotspor som et kritisk, tydelig og synlig medlem av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité under komiteens behandling. Det hadde blitt forstått og godtatt av velgerne dersom KrF med sitt langvarige og sterkt kritiske engasjement hadde stemt for mistillit. Knut Arild Hareide kunne da uten motstand fra sine egne dannet regjering sammen med Ap-leder Jonas Gahr Støre og Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum.
[ Det var så stille at du kunne høre en partileder falle ]
Gjort er gjort og spist er spist som de sier i Hakkebakkeskogen. Hareide hadde lovet sitt parti en avklaring om veivalget allerede i høst. Han kunne derfor ikke vente på Stortingets oppgjør med regjeringen om objektsikringen. Hareide hadde bestemt seg for å kjempe med blanke våpen. I motsetning til nestlederne Kjell Ingolf Ropstad og Olaug Bollestad som med begeistring tok imot Erna Solbergs aborttilbud, avslo Hareide hjelp fra partilederne i Ap og Sp. Vårt Land skrev torsdag at Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum gjentatte ganger tilbød å hjelpe Knut Arild Hareide i kampen om KrFs veivalg. Det var snakk om kritikk av Frps og Venstres politikk og erklæringer fra deres side om den støtten KrF kunne få på ulike felt. Hvis Hareide hadde sagt ja til like fristende tilbud fra Ap og Sp som KrFs nestledere fikk fra Høyre, kunne det ha vendt kampen til Hareides fordel. Rød side tapte da blå side kom trekkende med abortloven.
Abort: Kynisk og rått spill fra Ropstad og Høyre
KrF er i dyp krise. Partiet har fått smake regjeringsslitasjen før det er blitt medlem av regjeringen. KrF økte sin oppslutning på meningsmålingene etter Hareides forslag om regjeringssamarbeid med Sp og Ap. Partiet sank under sperregrensen da landsmøtet stemte ned Hareides forslag. Kjell Ingolf Ropstad og hans folk kan nå høre at velgerne faller fra mens de sonderer regjeringsterrenget. KrFs gjennomsnitt på meningsmålingene i desember er 3,5 prosent. Med et slikt valgresultatet hadde KrFs gruppe krympet fra åtte til tre stortingsrepresentanter. Alle fraksjoner ville ha vært representert i gruppa: Knut Arild Hareide, Hans Fredrik Grøvan og Olaug Bollestad. Det er ikke stortingsvalg før om tre år. Da har nok Hareide sagt takk for seg. Ved å velge Erna Solberg og Siv Jensen valgte landsmøtet vekk Knut Arild Hareide.