Sabita kom bort i en strømledning og fikk 11 000 volt gjennom kroppen og måtte amputere begge armene. Men hun snudde situasjonen fra å være beksvart og trist til å ha tro på fremtiden. Nå drømmer hun om å bli lege.
Portrettert av Morten Krogvold
På en reise i Nepal sist høst møtte jeg Sabita på skolen hennes i Kathmandu sammen med mange andre barn med funksjonsnedsettelser. Med oss på reisen hadde vi fotograf Morten Krogvold, kanskje aller mest kjent for sine portretter av kjente mennesker. Men Krogvold ønsker også å rette oppmerksomheten mot de barna som opplever brudd på sine rettigheter: barn med funksjonsnedsettelser. Han er opptatt av å vise, tross utfordringene de møter, at de har drømmer og ambisjoner som de fleste andre barn. Krogvold ga seg selv en utfordring: å fange nettopp dette i sine bilder. Hans ambisjon på reisen var å prøve å få frem stoltheten. Verdigheten. At det finnes håp.
Skolegang er nøkkelen til en bedre fremtid
I utviklingsland er det mange barn med funksjonsnedsettelser som aldri får muligheten til å gå på skolen. Om lag 100 millioner barn i verden har en funksjonsnedsettelse, og bare 10 prosent av dem får gå på skolen. På reisen i Nepal møtte jeg mange barn som gjorde sterkt inntrykk på meg. Som 15 år gamle Binita, som fikk kreft i ørene og som nå bor på en skole for hørselshemmede langt borte fra hjemmet sitt. Foreldrene er døde, og som nærmeste pårørende har hun en onkel hun kun ser innimellom. Etter flere operasjoner ble både kreften og hørselen borte. Nå har hun glemt hvordan det var å høre. Hun studerer til å bli dataingeniør og ser lyst på livet. Binita skal få seg en utdanning og en jobb, og det er ikke tvil i mitt hjerte: Hun kommer til å greie det.
Gjennom møtet med Binita forstod jeg hvor viktig utdannelse er for at jenter som henne skal ha en mulighet i livet. I møtene med flere andre barn med funksjonsnedsettelser var gjennomgangstonen at utdannelse er nøkkelen til alt. De barna, som virker å ha det vanskeligste utgangspunktet i livet med et handicap, foreldreløshet og fattigdom, var alle helt unisone i samtalene med meg: «Jeg må få utdannelse, hvis ikke kommer jeg ikke videre i livet.»
Mange hindringer
Norske ungdommer har hatt en lang sommerferie og skolestart er rett rundt hjørnet. Noen gleder seg sikkert, mens andre nyter ferien og tenker ikke så mye på skolen. En ting er sikkert, og det er at de alle har et enestående tilbud og rett til å få en god utdanning. For de barna jeg møtte, er det langt fra en selvfølge å få gå på skolen – og i hvert fall ikke om de er så uheldige å ha en funksjonsnedsettelse. Da er veien til skolegang heller full av hindringer. Mange blir hindret på grunn av fordommer, mangel på hjelpemidler, tilrettelegging og fysiske hindringer.
Jeg møtte også 12 år gamle Prasanna, som har cerebral parece og store problemer med å gå og prate. Skolen ligger noen hundre meter nedenfor huset hans. Men veien er humpete med steiner og grøfter, og i regntida ser jeg for meg at den blir som en elv. Prasanna trenger en rullestol for å komme seg fram, men på veier som dette ville ikke en rullestol hjelpe ham heller. Så faren hans tar ham på ryggen hver morgen og ettermiddag og bærer ham ned og opp alle bakkene. For faren er det én ting som gjelder: Prasanna må gå på skolen hvis han skal ha en sjanse til å få et verdig liv. Jeg klarer nesten ikke tanken på at om et år eller to, så er Prasanna altfor tung til at faren kan bære ham.
Oppfylle barns rettigheter
Vi i Plan støtter skolegang for barn som Binita og Sabita. Med midler fra Norad har vi bidratt med nye skolebygg, bøker og kursing av lærere. Vi jobber for at barn med funksjonsnedsettelser i Nepal skal få oppfylt sine rettigheter. Utdanning, inkludering og beskyttelse er viktige stikkord. I tillegg styrker vi lokale grupper og nettverk som jobber for å fremme interessene til personer med funksjonsnedsettelser.
Er du nysgjerrig på hvordan bildene av barna ble? Portrettene av barna vi møtte i Nepal, står utstilt i Arendal bibliotek under Arendalsuka 13.-17.august.