Flere sentrale aktører innen justissektoren har det siste året ropt varsko om finansieringen av domstolene i Norge. Dommere har ikke for vane å rope. Når de gjør det, bør de lyttes til.
I en tid hvor rettstaten flere steder er under press, også i vestlige demokratier, burde varsler om svakheter ved våre egne domstolers grunnbetingelser vekke bekymring.
I vårt demokrati er makten fordelt mellom lovgivende (Stortinget), utøvende (regjeringen) og dømmende myndighet (domstolene). Domstolene skal uavhengig av politiske føringer i enkeltsaker avgjøre om Stortingets og regjeringens myndighetshandlinger er i samsvar med lovverk, Grunnlov og menneskerettighetene. De er en nødvendig motmakt som sikrer at makt ikke er det samme som rett. Det er ikke tilfeldig at ved fremvekst av illiberale demokratier i land som Polen og Ungarn, er det de uavhengige domstolene som angripes først.
I Norge har domstolene høy tillit i befolkningen. Denne tilliten er vel fortjent, men kan ikke tas for gitt.
Etter Grunnloven og EMK har alle rett til å få sin sak avgjort av en uavhengig og upartisk domstol «innen rimelig tid.» Dette er ikke bare en rettighet den enkelte borger har - både Grunnloven og EMK pålegger staten en plikt til å sikre at norske domstoler er uavhengige og upartiske, og at de behandler sakene innen rimelig tid. Dette innebærer også at myndighetene har en plikt til å tildele nok ressurser til domstolene, slik at de kan ivareta sin rolle etter Grunnloven og EMK. Hvor mye ressurser domstolene får i statsbudsjettet er derfor ikke bare et politisk spørsmål. Det er også rettslige krav til at domstolene må sikres tilstrekkelig ressurser og antall dommerverk for å være uavhengige og avgjøre sakene innen rimelig tid. Mangel på ressurser eller politiske budsjettprioriteringer gjør ikke at disse kravene kan fravikes.
Varskuene om ressurssituasjonen i domstolene har vært mange de senere årene. I den siste budsjetthøringen uttalte Domstoladministrasjonens direktør Sven Marius Urke at «Vi er en mager virksomhet som ikke tåler å bli avmagret enda mer». Uttalelsen må sees i sammenheng med at domstolene, på lik linje med andre offentlige virksomheter, er omfattet av den såkalte avbyråkratiserings- og effektivitetsreformen, som pålegger et årlig kutt på ca. 0,5 prosent av alle driftsutgifter som bevilges over statsbudsjettet.
En rapport utgitt av Samfunnsøkonomisk analyse AS i desember i fjor viser at domstolene i dag har svært begrenset kapasitet, og at dette gjør at handlingsrommet i budsjettet er svært lite. I tillegg påpekes det at de fleste av domstolenes oppgaver er lovpålagte, og kuttene må derfor tas på bemanningssiden. Flere, blant annet presidenten i Juristforbundet, har stilt prinsipielt spørsmål ved at domstolene, som en uavhengig statsmakt som ikke er en del av byråkratiet, pålegges slike kutt på lik linje som øvrig statsforvaltning. Kuttene rammer domstolenes kjernevirksomhet og fører til lengre saksbehandlingstid.
En ting er hva man sparer gjennom kutt. Men samfunnskostnadene ved økt ventetid i domstolene er vanskelig å måle. Kan man være så sikre på at kutt i domstolens budsjetter innebærer reelle besparelser for staten i et samfunnsperspektiv? Hvordan måler man menneskelige og økonomiske kostnader knyttet til venting, for partner, fornærmede og tiltalte?
Noen av varskuene fra dommere og domstoler har ført til særlige tilskudd gjennom revidert budsjett, blant annet øremerket til opprettelse av en utrederenhet i Borgarting lagmannsrett.
Generelt kan imidlertid politisk detaljstyring av hvordan deler av domstolsbudsjettet skal benyttes utfordre prinsippene om uavhengighet: Hva om den mest «statsvennlige» domstolen – dersom slike skulle finnes – fikk flere midler enn de andre? Eller ressursene ble allokert til mindre politisk betente sakstyper?
Internasjonale anbefalinger om domstolenes uavhengighet fremhever behovet for å sikre stabilitet og forutberegnelighet i finansieringen av domstolene. Finansiering av domstolene bør ikke avhenge av politiske endringer i samfunnet. For å ivareta stabilitet og forutsigbarhet anbefales det derfor at finansiering av domstolene bør skje på grunnlag av objektive og tilgjengelige kriterier, og ikke etter myndighetenes skjønnsmessige avgjørelse.
Da Stortinget behandlet NIMs årsmelding for 2017, understreket flere stortingsrepresentanter viktigheten av uavhengige og effektive domstoler som en sentral forutsetning for en velfungerende rettsstat. I tråd med NIMs anbefaling ba Stortinget regjeringen om å sørge for at domstolene er organisert og finansiert slik at saker kan avgjøres «innen rimelig tid» slik menneskerettighetene krever. At Stortinget sier at de tar dette ansvaret på alvor er positivt. Men det bør også reflekteres i måten dette ansvaret forvaltes.
Selv om vi ikke har systemisk kunnskap om i hvilken grad dette kravet faktisk etterleves i dag, så vet vi at norske domstoler i mange saker hvert år fastslår at saksbehandlingstiden er for lang og bryter med menneskerettslige krav. Mange av disse skyldes nok forhold i politi- og påtalemyndighet, men det er også eksempler på at menneskerettsbruddet skyldes lang saksbehandlingstid i domstolene. Uansett årsak fører dette til at domfelte får redusert straff for å kompensere for bruddet på menneskerettighetene. Det er ikke en god løsning. Myndighetene har en plikt til å sørge for at dette ikke skjer, det er ikke et politisk spørsmål men et rettslig krav som krever mer systematisk oppfølging.
Tirsdag lanserer Domstolkommisjonen og NIM en rapport om hvilke krav menneskerettighetene stiller til uavhengige domstoler, hvor finansering av domstolene er ett av temaene. Vi håper at dette kan bidra til tryggere rammevilkår for vår tredje statsmakt fremover.