Debatt

Distriktseliten som angriper Oslo

Det er mange paradokser når en fast gjeng hakker løs på Oslo og de såkalte elitene i en tilsynelatende endeløs sentrum-periferi-diskusjon.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

For å ta det enkleste først. Noen av dem som er mest kritiske både på kommentarplass og i sosiale medier når Oslo debatteres, enten det er integrering i bydeler de knapt har besøkt eller maktsentralisering i kvartalene rundt Stortinget, tilhører i høyeste grad en elite selv. De er mennesker med innflytelsesrike venner og nettverk. Noen fordi de har eller har hatt sentrale mediejobber. Andre fordi de har opparbeidet seg en status i sosiale medier som gjør at de blir lyttet til.

Sist uke skrev Skjalg Fjellheim, politisk redaktør i avisen Nordlys i Tromsø, en kommentar der han angrep faktisk.no, en faktasjekktjeneste opprettet av VG, Dagbladet, TV 2 og NRK. Artikkelen ble raskt delt med skryt til mengder av lesere i sosiale medier av sentrale nettverksbyggere i ulike miljøer som Bergens Tidendes tidligere kulturredaktør Hilde Sandvik og samfunnsrefseren Kjetil Rolness. Om jeg skal forsøke meg på å tolke Fjellheim, mener han at det er lite behov for faktisk.no fordi vi her til lands ikke har «fake news» og konspirasjonsteorier på nivå med for eksempel USA. Det er utvilsomt riktig at det står verre til i USA, men vi har konspirasjonsteorier, vi også. Som den om at det sitter en liten gruppe i Oslo og har en skjult agenda for resten av landet.

Den profilerte Nordlys-redaktøren skriver: « … fraværet av perspektiver som kan korrigere hovedstadsmakten blir stadig mer problematisk. Det er en adskillig større trussel mot det norske demokratiet, enn den konstruerte forestillingen som har sprunget fram hos en knøttliten gruppe mennesker i Oslo, om at fakta har tatt kvelden i den norske offentligheten». Og: «En mulig forklaring på at det har gått så galt for faktisk.no, kan være at de som står bak prosjektet har en nesten sjokkerende mangelfull forståelse av Norge. Det er kanskje ikke så overraskende, de som står bak er jo stadig sjeldnere til stede og fanger opp norske erfaringer utenfor sin egen boble i Oslo.»

Min påstand er at Fjellheim av og til viser en mer «sjokkerende mangel på forståelse» av byen Oslo enn det mange av oss som bor her har av resten av Norge. Fra distriktene oppleves avstanden til Oslo som lang, men den manglende forståelsen går i så fall begge veier. Fjellheim vil sikkert være veldig uenig med meg, som han skrev i en Facebook-debatt med VGs debattsjef Hans Petter Sjøli: «Det er altså utrolig hvor tungnemme dere er i Oslo når det gjelder sentrum-periferi-dimensjonen. Medieaktører i Oslo ser den ikke. Eller nekter å anerkjenne den.» Jeg kan imidlertid avkrefte at vi sitter i mediebransjen i Oslo og tenker nedlatende om andre deler av landet, i alle fall ikke i vår redaksjon. Tvert imot. Nord-Norge er fullt av hardtarbeidende, værharde og fine folk som vil det beste for sin region og resten av landet. Men jeg savner forståelsen av at det samme gjelder oss som bor i Oslo.

Heller ikke i politikken er det lett å forstå konspirasjonen om en hovedstadselite som ikke jobber for hele folket, selv om jeg ser at mange gjentar påstanden til det kjedsommelige på Facebook. Ta for eksempel Stortingets sammensetting. Oslo har langt færre stortingspolitikere som representerer byen per innbygger enn det fylkene i Fjellheims Nord-Norge har. Det er over 35.000 innbyggere per stortingspolitiker i Oslo mot i overkant av 15.000 i Finnmark eller 24.000 i Nord-Norge som helhet. Utover disse tallene, er det også et faktum at det blant Oslos representanter på Stortinget er en rekke politikere som ikke først og fremst representerer byen, men landet. Blant Oslo-kvoten på Stortinget inngår partiledere fra andre steder enn Oslo og politikere som egentlig har sin tilknytning og tilhørighet til Bjørheimsbygd i Rogaland eller Overhalla i Trøndelag.

Man kan faktisk hevde med fakta som grunnlag at det er Oslos lokale interesser som er underrepresentert politisk i Norge. Det samme kan for øvrig sies om Vestfold og Akershus. Jeg innser at det kanskje ikke ser sånn ut fra distriktene, spesielt siden alle stortingsrepresentantene er samlet i Oslo, men likevel representerer de altså sine respektive fylker og regioner. Hva hadde egentlig alternativet vært til å samle distriktenes representanter i en nasjonalforsamling i hovedstaden? Skulle vi hatt storting per Skype?

I likhet med Skjalg Fjellheim og andre velmenende distriktsforkjempere i politikk og media, mener jeg at lokale nyheter er ekstremt viktige. Derfor har jeg vært kritisk til nedbyggingen av distriktskontorer fra andre medieaktører. Riksaktører kunne klart seg med færre folk i Oslo og heller berget arbeidsplasser i distriktene. Det har Fjellheim rett i. Det er utvilsomt viktig for hele landet at regionenes reelle problemstillinger løftes inn i den nasjonale debatt. I Dagsavisen har vi blant annet på grunn av dette etablert regionale utgaver utenfor hovedstaden. Det har vært en suksess.

Nå bringes en del av vårt nasjonale innhold inn i den lokale diskusjonen i Rogaland, Østfold og Buskerud. Minst like viktig er det at vi også bringer stemmene fra Norges oljehovedstad, Stavanger, eller et fylke med både grenseproblematikk og høy arbeidsledighet, Østfold, ut til resten av våre lesere. I tillegg har denne satsingen vært med på å berge oss som bedrift og dermed også et av våre kjerneoppdrag, som en ganske ensom aktør i lokalmarkedet i hovedstaden. Ofte er vi alene om å bry oss om ting i Oslo som ville fått mye større interesse andre steder i landet.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Selv er jeg vokst opp i Nord-Norge og har bodd over seks år i Bergen. Mer patriotiske steder skal man lete lenge etter, og det finnes heldigvis mange tale- og skriveføre folk der. En av dem som inspirerte meg til å gå inn i journalistikken, var en legendarisk sjefredaktør i Skjalg Fjellheims egen avis, Nordlys. Ivan Kristoffersen var bautaen fra nord, mannen som sto opp for alle oss nordlendinger. Han markerte seg blant annet da han som tidligere Ap-politiker i 1994 rådet leserne av Nordlys til å stemme nei til EU, stikk i strid med det standpunktet partiet kjempet for. Kristoffersen mente nordnorske fiskeriinteresser var viktigere enn Brussel, og han ble lyttet til av mange. Han kjempet for regionens beste, med perspektiver rikspolitikere og resten av landet trengte å høre. Det er noe annet enn generell mistro og konspirasjonsteorier om «de jævla søringan».

Mer fra: Debatt