Debatt

Disiplineringsteorien

Til å være stuerene, lager Frp forbløffende mye bråk og søl.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det finnes noen vedtatte sannheter i norsk politikk som sjelden blir motsagt og som de fleste slutter seg til. Det er ofte et gode. Konsensus om grunnleggende fakta og noenlunde enighet om hvordan verden ser ut, er som regel et godt utgangspunkt for en sivilisert politisk debatt.

Men noen ganger kan slike «vedtatte sannheter» være sløvende. Hvis mange nok tenker at «sånn er det», uten å reflektere litt mer over om det faktisk er hold i påstanden, er det fare for at man bygger opp de politiske dogmene på feil premisser. Eller for å si det med en hyppig brukt graffiti: «Når alle tenker likt, tenker ingen».

Et sånt dogme er det vi kan kalle disiplineringsteorien. Den er et kjerneelement i Erna Solbergs fortelling om sin regjeringstid, og et sentralt punkt i Høyres spinn om hvorfor det var riktig av partiet å gå i regjering med ytre høyre. Det går kort ut på at Høyre har gjort landet en stor tjeneste ved å ta Frp inn i varmen. Det har disiplinert dem, filt dem ned og ansvarliggjort dem.

For to uker siden hadde VGs Frithjof Jacobsen en kommentar på trykk som utelukkende var basert på denne teorien. «Å få Frp med på å søke makt og ansvar har vært Erna Solberg og Siv Jensens store politiske prestasjon. Høyre-/ Frp-regjeringen i 2013 var historisk og en seier for norske politiske tradisjoner for samarbeid og respekt for folkets valg», skrev Jacobsen.

Problemstillingen har fått ny aktualitet i forbindelse med Kristelig Folkepartis skjebnevalg. De som vil at partiet skal vende seg mot høyresiden og bryte løftet til velgerne om at KrF ikke vil gå i regjering med Frp, peker nettopp på at det vil skape «svenske tilstander» hvis den ulykke skulle ramme landet, at Frp ikke lenger sitter ved kongens bord.

Ap-leder Jonas Gahr Støre beskriver dette argumentet som det «det underligste» han hører fra Høyre. «Det er fristende å spørre de som lokkes av tanken om å «temme» fløypartiet Frp: Gjelder det samme Rødt – bør de også løftes inn i regjering så fort som mulig? Og uten sammenligning for øvrig, står tanken om å «temme» ytterfløyene seg dersom vi ser ut over Norge? Ville Frankrike bli et bedre samfunn av å gi Marine Le Pen et modererende opphold i Elysee-palasset?» skrev Støre i Dagens Næringsliv sist lørdag.

Stemmer det virkelig at Fremskrittspartiet har blitt så ansvarlige, disiplinerte og stuerene av å sitte i regjering? La oss se på noen eksempler.

Fremskrittspartiets utenrikspolitiske talsmann, Christian Tybring-Gjedde, er en ivrig bruker av sosiale medier. På Facebook-veggen hans blir Knut Arild Hareide nå kalt «dritt unge», «bæsjepromp», «selvgod fan», «Judas» og «furtegutten» i kommentarfeltet. Denne hetsen har Tybring-Gjedde latt bli stående i dagevis. En drapstrussel der det loves at «Hareide blir skut» har Frp-toppen latt stå uimotsagt siden lørdag 20. oktober.

Ulstein: Når vi behandler våre politiske ledere som barn, svekker vi demokratiet

Den samme Tybring-Gjedde har, under tittelen «All ære til Orban», skrevet at «Ungarn representerer et glimmer av håp og Europas siste skanse i kampen mot EUs kontinuerlige forsøk på å avvikle nasjonalstaten». Orban er altså mannen som systematisk bygger ned demokratiet og innfører et autoritært styresett i landet han leder. Fri presse, uavhengige domstoler og viktige deler av sivilsamfunnet angripes og undertrykkes. Situasjonen i Ungarn er alvorlig, skremmende og antidemokratisk. Så langt unna «glimmer av håp» det er mulig å komme. Hvis Tybring-Gjedde mener det er stuerent å hylle det som har fått navnet «myk fascisme», snakker vi om en stue svært mange ville betakke seg for å oppholde seg i.

I Sylvi Listhaugs bok om seg selv, som kom i går, forteller hun at statsminister Erna Solberg ikke ville tvinge henne til å gå av etter Facebook-skandalen. Vi må ta det forbehold at Listhaugs gjenfortelling er redelig og sann. Men er den det, var Solberg villig til å ofre regjeringsmakten for å forsvare Listhaugs rett til å spre konspirasjonsteorier om Arbeiderpartiet. Vel vitende om at dette var de samme konspirasjonsteoriene som ble brukt som begrunnelse for norgeshistoriens verste terrorangrep. Det er ikke å sette grenser for farlig retorikk. Det er å slutte seg helhjertet til den.

Simonnes: Mens vi venter på Sylvi

Når fremstående Frp-ere har brukt grovt språk om motstandere, minoriteter eller andre, har Solberg sett en annen vei og i høyden sagt at hun ikke ville brukt de ordene. Frp-leder Siv Jensen har fått lov til å drive valgkamp med å oppfordre til sabotasje av sin egen regjerings politikk. Frps stortingsgruppe har blitt fristilt og stemt mot egen regjering. Det har vært helt vanlig at statsråder uttaler seg som privatpersoner, i strid med politikken de er ansvarlige for.

Da de var på vei inn i regjering 2013, tok Frp avstand fra at de hadde brukt ordet «snikislamisering», et uttrykk som spiller på Eurabia-konspirasjonen om at muslimer og venstresiden sammen og i skjul bevisst undergraver den vestlige kulturarven. Nå forsvarer finansminister Siv Jensen bruken av begrepet. I vår sa hun til Til BBC at hun står inne for ordet «fordi det er sant» og at «dette er faktisk noe som bekymrer mange av oss rundt i verden»

Sannheten er altså ikke at Frp har blitt moderert av regjeringsmakt. Jensens fornyede tilslutning til denne høyreradikale teorien er et eksempel på det stikk motsatte.

Det er jo egentlig opplagt: Vi får mer, ikke mindre høyrevridd politikk når regjeringen samarbeider mot ytterste høyrefløy.

I stedet for å drive med nytale og påstå at det å gi noen makt vil gi dem mindre makt, bør vi, som det heter, kalle en spade for en spade: Å gi noen makt betyr at de får makt.

Mer fra: Debatt