Ledra-palasset, som siden det ble bygget på slutten av 1940-tallet og fram til krigen i 1974 var Kypros’ mest ærverdige hotell, huset torsdag forrige uke avskjedsmottakelsen for Espen Barth Eide. Eide, som nå returnerer til Norge for å stille til valg for Arbeiderpartiet, har som FNs spesialutsending til Kypros siden august 2014 forsøkt å løse den gjenstridige Kypros-konflikten. I likhet med de 26 spesialutsendingene fra FN før ham, endte også Eide opp med å forlate et fortsatt delt Kypros. Kypros, diplomatenes gravlund, har nå fått sin nyeste gravstein, inngravert «Eide-samtalene».
Til tross for den tunge starten høsten 2014, har optimismen vært stor under Eides tid som spesialutsending. Siden våren 2015 har presidentembetet i både Nord-Kypros og Republikken Kypros blitt holdt av to politikere kjent for sin kompromissvilje og innsats for forsoning mellom greskkypriotene og tyrkiskkypriotene. Det resulterte i fredsforhandlinger som har gått dypere og vært mer substansielle enn noe forsøk siden den fallerte Annan-planen på begynnelsen av 2000-tallet.
Imidlertid har den regionale konteksten vært en stor utfordring i forsøkene på endelig å løse Kypros-konflikten. Et av de største stridstemaene for enhver forhandling om en fredsløsning på øya er nemlig sikkerhet og tilhørende sikkerhetsgarantier. Med et Tyrkia som under ledelse av Recep Tayyip Erdogan stadig har beveget seg i autoritær retning er greskkypriotene enda mindre villige til å akseptere Tyrkias store militære tilstedeværelse på øya. Hellas på sin side har, med store økonomiske problemer og en reell flyktningkrise, i stor grad ligget med brukket rygg. Landet har derfor hatt liten innflytelse i fredsprosessen.
Mens Den europeiske union (EU) under Annan-prosessen på begynnelsen av 2000-tallet var i fremmarsj og medlemskap til unionen var sårt ettertraktet, er det motsatte i stor grad tilfellet i dag. Selv om EU under Annan-forhandlingene ikke i tilstrekkelig grad utnyttet sin innflytelse (se https://www.minervanett.no/konflikt-fredsprosjektet-eu/), representerte EU en gulrot for alle parter på begynnelsen av 2000-tallet. I dag, derimot, har EU verken den harde eller myke makta – verken ressursene eller pondusen – til å påvirke forhandlingene i positiv retning. Og EU har derfor heller ikke spilt noen betydelig rolle i å løse Kypros-konflikten.
Siden slutten av 2016 har den opprinnelige optimismen i økende grad forvitret, og realismen har inntatt både omverdenens, Eides og partenes sinn. Det siste halvåret har vært preget av forhandlingsbrudd på forhandlingsbrudd og anklager fra begge sider om at Eide har vært partisk (se http://forskning.no/meninger/kronikk/2017/03/nytt-forhandlingsbrudd-i-ferieparadiset-kypros). Både på grasrotnivå på Kypros og fra øverste hold i FN er frustrasjonen stor. Men til tross for presset nedenfra og ovenfra, har partene heller ikke denne gangen greid å komme til enighet om hvordan et gjenforent føderalt Kypros skal se ut.
Det gjenstår å se om FNs fredsbevarende styrker på Kypros (UNFICYP) fortsatt kommer til å bruke Ledra-palasset som base, slik det har gjort siden 1974, eller om de faktisk trekker seg helt ut av Kypros, slik FN advarte partene om dersom ingen fredsplan forelå. Det som i hvert fall virker sikkert er at Ledra-palasset i overskuelig framtid vil fortsette å ligge i en buffersone som deler Nikosia og Kypros i to, og ikke med det første gjenoppstå som Kypros’ flotteste hotell.
Men det er nok av andre fine hoteller på ferieøya Kypros, og her ligger noe av kjernen til stillstanden i fredsforsøkene. Selv om det ikke er fred, er det heller ikke krig. Begge sider, og særlig greskkypriotene, klarer seg godt økonomisk. Man kan reise fritt mellom nord og sør, og arbeide både på den ene og den andre siden av øya. Verken befolkningene eller politikerne har derfor følt noe presserende behov for å inngå de nødvendige kompromissene som skal til for endelig å løse konflikten. For at det internasjonale samfunnet igjen skal gidde å forsøke, avsluttet Eide sin pressekonferanse i Nikosia torsdag 3. august, «må vi overbevises om at det faktisk ligger en ordentlig intensjon om å prøve». Det gjenstår å se om et internasjonalt samfunn som for tiden er opptatt av mildt sagt alvorligere saker lar seg overbevises med det første. Jeg har mine tvil.