Jeg tror aldri jeg har gledet meg så mye til 17. mai. Å få lov til gå først i barnetoget i Oslo er en ære – særlig for en utvandret Askerbøring. Likevel kan jeg ikke la være å undre: Skal 17. mai bare handle om barnetog, is, pølser og ballonger – eller rommer feiringen av nasjonaldagen noe mer? I år er det 70 år siden frigjøringen av Norge etter tysk okkupasjon under andre verdenskrig. I fjor feiret vi 200 års jubileum for grunnloven og i 2013 feiret vi at det var 100 år siden kvinner fikk stemmerett. Enkelt oppsummert: Frihet, likhet, brorskap.
Å feire grunnloven og vår suverenitet er utvilsomt viktig. Måten vi gjør det på skiller seg fra de aller fleste andre land. For mange år siden hadde jeg en fransk venninne på besøk 17. mai, og som så mange andre som ikke er forberedt på det, ble hun slått i bakken av formen på feiringen: Alle menneskene i bunad, barna i tog, fraværet av militærparader, den nesten overveldende gleden. Slik er det gjerne når man kommer utenfra og ser Norge i rødt, hvitt og blått.
Samtidig kan jeg ikke fri meg fra tanken om at vi kanskje bruker litt for lite tid på å tenke på det ansvaret som ligger i det å feire Norge. En av grunnpilarene i vårt demokrati er retten til å stemme, retten til å være med å bestemme. Så hvorfor lar så mange av oss være å bruke denne retten? I enkelte valgkretser i Oslo går bare drøye 50 prosent til stemmeurnene. Ved stortingsvalget 2009 stemte 76 prosent av alle i hele Norge med stemmerett, men i aldersgruppen 18 til 25 stemte bare litt over halvparten.
I 2013 så vi en oppgang i antallet førstegangsvelgere som brukte stemmeretten. Ikke siden 1989 hadde så mange unge velgere funnet veien til stemmeurnene. Valgforskerne ved Institutt for samfunnsforskning forklarte økningen på denne måten: «22. juli og medienes stemmekampanje mot de unge.» En rekke mediehus gikk nemlig sammen i 2013 i kampanjen «Min Stemme» for å nettopp bidra til at flere brukte stemmeretten. «Mens terrorangrepene 22. juli har gitt ungdomsgenerasjonen incentiv til å stemme, ga medienes kampanjer kunnskap og kompetanse om politikken.» sa Guro Ødegård ved Institutt for samfunnsforskning.
Det store spørsmålet nå er hva som skjer når vi i år går til valgurnene for å avlevere vår stemme i kommunevalget 2015. Andelen som bruker stemmeretten er som regel høyere ved stortingsvalg enn ved kommunevalg. Det er kanskje enklere å se forskjellene, skillelinjene og konfliktene på nasjonalt nivå. Men kommunevalget berører ditt og mitt nabolag. Det betyr noe for meg som bor på Grünerløkka hvem som styrer byen og hvem som styrer bydelen. Det er jo i nærmiljøet livet leves. Det er der jeg skal føle meg trygg, inkludert, inspirert. Nabolaget, nærmiljøet, er bukselommen min. Det er klart det betyr noe om den er hel eller hullete.
Å bli med på diskusjonen om hvordan vi best utvikler oss som samfunn, er også å stå opp for demokratiet. Konsekvensen av å ikke delta er at vi blir litt fattigere som nasjon. Vi hører færre stemmer, selv om vi burde lyttet til enda flere. Noen vil kanskje til og med mene at det kan redusere betydningen av noe av det vi feirer 17. mai. Å delta i folkestyret er noe av det viktigste vi gjør. Din og min stemme utgjør en forskjell.
I 2003 skilte noen få hundre stemmer mellom rødt og blått flertall i Oslo. Marginene er små. Diskusjonene du og dine venner har er avgjørende. Sakene du deler i sosiale medier påvirker. Det starter samtaler og bidrar til at demokratiet vårt forblir sunt, fullt av ulike meninger og synspunkter. Min oppfordring til deg er derfor: La 17. mai-feiringen vare lenge. Tenk på hvorfor vi feirer 17. mai i september. For uansett om du velger rødt eller blått håper jeg du bruker den fantastiske retten til å stemme.
(Victoria Marie Evensen er leder av 17. mai-komiteen i Oslo).
Kultur
Din stemme gjør en forskjell
Vi bruker litt for lite tid på å tenke på det ansvaret som ligger i det å feire Norge.