En leilighet beregnet på én familie er blitt ramme for seks voksne kvinners liv. En investering på 4,9 millioner skal nedbetales og gjøres profitabel så fort som mulig.
For 8000 kroner i måneden leier kvinnene hvert sitt rom, og deler bad og kjøkken. Det er ingen stue, ikke noe oppholdsrom eller fellesareal. Ikke engang kjellerbod disponerer de. Den norske eieren som bor utenbys, kan håve inn 48.000 kroner i måneden. Vi får håpe skattemyndighetene følger med.
Det er som å lese om forfatter Charles Dickens’ London, om bolighaienes kyniske utnyttelse av folk i en desperat situasjon. Folk ble stuet sammen som kveg i elendighet. Men dette er ikke 1800-tallets London, det er en virkelighet midt i Oslo. Hovedstaden i verdens rikeste land.
Les saken: «Amira» i Hagegata 31: – Er vi ikke mer verdt? Er vi ikke mennesker vi også? (DA pluss)
Det er sjokkerende at noen kan ha en så dyster forretningsidé. Å maksimalisere profitten på bekostning av en gruppe som ikke er i posisjon til å si nei, står det ingen respekt av. Det er likevel nesten like sjokkerende at det er lov, at praksisen på Tøyen er en fullt gangbar måte å drive utleievirksomhet på. Verken jussen, kommunale etater eller borettslagets styre har myndighet til å sette stopper for utleiemodellen. Selv med rom uten mulighet til å åpne vinduet.
Heldigvis har vi en ordfører i Oslo som setter ord på etikken. Til Dagsavisen fredag sa hun «jeg vil kalle det kynisk utnytting av kvinner», og hun nølte ikke med å si «at de stues sammen er veldig trist og uverdig». Kynisk og uverdig, altså. Det er klar tale fra Oslos fremste borger, som sender ballen myndig og presist videre til Nav.
Nav sitter nemlig med nøkkelen når praksisen er lovlig og alle andre instanser toer sine hender. Nav kan stille langt tydeligere vilkår og drive mer aktiv oppfølging når de utbetaler sine maksimalt 8000 kroner i måneden i bostøtte. Sier Nav nei og stiller krav om en minstestandard, knekker også forretningsmodellen.