Statistisk sentralbyrå har forsøkt å beregne hvordan befolkningen i Norge vil være etnisk sammensatt i 2100. Dagsavisen omtaler rapporten med overskriften: «Dette viser tallene?» Og disse tallene vil sikkert bli brukt i den politisk debatt, tall fordriver ord. Tall oppfattes som data – og enda verre – ofte som ubestridelige fakta.
Vi trenger prognoser, som Johan Galtung, Norges første – og mest kjente fremtidsforsker, sa: «Den som nekter å prøve å se inn i fremtiden, vil lettere enn noen annen bli dens slave, fordi han ikke i tide vil gjøre noe av det som eventuelt måtte gjøres for å dreie en tendens i en mer ønsket retning.» Men Galtung sa også noe mer, og det var nettopp om fremtidsforskning: «Klokkertro på data gir fortiden altfor stor vekt.»
Da blir det sentrale spørsmålet: gir det mening å forsøke å si noe om situasjonen i 2100, basert på framskrivning av historiske data, for det er jo det det dreier seg om? Hvor hypotetisk dette blir ser man best om man går 83 år tilbake i tid, altså til 1934. Var det noen som kunne forutse hvilken endringer som ville skje i Norge de neste 83 årene, ikke minst når det gjelder demografi. Spør man dagens besteforeldre om hvor mange barn deres besteforeldre hadde, så vil man se at det har vært store endringer.
Det er også forhold som ikke lar seg tallfeste ved fremskrivning av tall. Vil ikke svært mange av dagens innvandrere – og i hvert fall deres etterkommere – oppfatte seg som norske? Hva med norskamerikanerne, når ble de amerikanere? Noen vil kanskje innvende at i dagens Norge dreier det seg om større kulturelle forskjeller. Da bør man huske at det også kan slå i motsatt retning. Den kulturelle avstanden til hjemlandet vil for nye generasjoner føre til raskere brudd.