ANNONSE
Langrennsløper Therese Johaug på pressekonferansen etter at det ble kjent at hun er tatt for doping.

Langrennsløper Therese Johaug på pressekonferansen etter at det ble kjent at hun er tatt for doping.

Vis bildetekst
Foto: Håkon Mosvold Larsen/NTB scanpix

14-10-2016

Det urimelige ved Therese Johaugs sak

Therese Johaugs sak er en påminnelse om at helt å skille skyld fra ansvar hos enkeltmennesker kan være sterkt urimelig.

Det kommer til å gå en stund før vi glemmer synet av det nasjonale ikonet Therese Johaug gå i oppløsning av fortvilelse i full offentlighet. Det kommer forhåpentligvis ikke til å gå like lenge til vi vet hvilke konsekvenser hennes brudd på dopingbestemmelsene får. Det burde imidlertid umiddelbart komme en debatt om rimeligheten av det objektive ansvaret toppidrettsutøvere har for «tilstedeværelsen av et forbudt stoff, dets metabolitter eller markører i utøvers dopingprøve» (NIFs lov § 12-3, 1a).

Johaug-saken er så fersk at få konklusjoner ennå kan trekkes. Idretten har, gjennom mange års anti-dopingarbeid, utarbeidet et etterforsknings-, påtale- og domsystem man skal være rimelig vrang for ikke å akseptere som tilfredsstillende. Likevel ser man nå muligheten for en domfellelse av en adferd fra idrettsutøverens side som, gitt at Johaug og tidligere landslagslege Fredrik Bendiksen snakker sant, svært mange har vanskelig for å se det klanderverdige i.

Til forutsetningen først: Selvsagt kan det hende at de involverte partene lyver. De ville i så fall ikke være de første. Menneskene har dopet seg i årtusener, fra kineserne som utvant efedrin fra urter et par-tre tusen år før Kristus, via idrettsutøveres bruk av stryknin (sic!) på slutten av 1800-tallet, til nazistenes forsøk med amfetamin til soldater for å holde dem skjerpet og våkne. Behovet for å lyve om bruken av prestasjonsfremmende midler oppsto imidlertid knapt før det ble forbudt. Selv om det internasjonale friidrettsforbundet satte foten ned for bruken av sentralstimulerende midler allerede i 1928, ble det ikke virkelig fart i anti-dopingarbeidet før bruken av disse stoffene ble mer vanlig og systematisk. Hvilket var på 60-tallet. Som de fleste som fulgte idrett på den tiden meget vel vet: denne innsatsen var ikke særlig effektiv til tross for at en og annen utøver ble avslørt. Først da WADA ble opprettet i 1999 ble det påbegynt en slags internasjonal samordning av kampen mot uren idrett.

Og den blir stadig skarpere. De fleste av oss ønsker å tro at den også blir stadig mer effektiv. Mye kan tyde på det, ikke minst innenfor de mest belastede idretter som sykkel og friidrett. Det hører imidlertid til de absolutte sjeldenhetene at utøvere erkjenner sin brøde, i alle fall umiddelbart (særlig i sykkel har etterfølgende erkjennelse fra en viss tidsperiode funnet sted, men det har i stor grad skyldtes intens etterforskning og senere opprulling av én utøvers systematiske forbrytelser mot regelverket).

Les også: Therese Johaug: – Det finnes ikke ord som beskriver hvor jævlig jeg har hatt det ei uke nå

Folk lyver. Noen om stort, mange om smått. Selve fristelsen til å lyve øker for mange proporsjonalt med sannhetens konsekvenser. Toppidrettsutøvere har valgt et sårbart yrke. De har ofte manglende skolegang. Det aller meste i deres liv, fra økonomi til selvforståelse, er knyttet til identiteten som utøvere. Å erkjenne doping og derved miste livet slik det er levd til nå, må være mildt sagt vanskelig.

Men sett at Therese Johaug ikke lyver. Sett at hun ikke har gått sammen med en, i alle fall til nå, høyt respektert lege og kokt i hop en historie om et italiensk apotek og en leppe som ikke ville gro. Sett at denne legen ikke har vært villig til å ofre sitt ettermæle og sin jobb for å la en utøver slippe litt lettere unna enn om det er snakk om reell doping. Sett at ikke hele ledelsen i Skiforbundet enten har latt seg lure trill rundt eller rent ut sagt er med på konspirasjonen. Forutsett alt dette, og vi har en ganske marerittaktig situasjon som burde få toppidrettsutøvere til å sove svært dårlig.

Og det er bestemmelsen om det objektive ansvaret som er problemet. Det objektive ansvar, altså at uaktsomhet eller forsett ikke har betydning for skyldspørsmålet, er et gammelt begrep som fortsatt anvendes i norsk rett, både ulovfestet og i en rekke lover. Brukt i anti-dopingarbeidet virker det åpenbart innført for å effektivisere jakten på dopere. Blir du tatt, er du skyldig. Uansett. At dette er egnet til å skjerpe utøvernes årvåkenhet, virker åpenbart. At det ikke er mulig å bli frifunnet, bare å bli innrømmet avkortning eller frafall av straff, dersom prøver viser tilstedeværelse av ulovlige substanser, er likevel rettssikkerhetsmessig sterkt betenkelig. Det er en vesensforskjell mellom straffrihet og frikjennelse, særlig med hensyn til sponsorer og publikum. Med andre ord: Dem idrettsutøvere lever av og for. Dette ble også hevdet av blant andre juristene og de tidligere toppidrettsutøverne Jeppe Nordmann og Lars Forsberg så sent som i 2011, da man sto overfor revisjon av regelverket. Det er all grunn til å kjøre en ekstraomgang av den debatten.

Toppidrettsutøvere skal være rene. Kampen mot doping er viktig. Alle mennesker bærer ansvar for sin egen kropp, og dette ansvaret bør være enda tyngre for dem som har valgt å leve av den samme kroppens yteevne i konkurranse med andre. Det skal likevel ikke mye fantasi til for å lage scenarier der en utøver med avlagt positiv dopingprøve overhodet ikke kan bebreides for det inntrufne. Det hevdes i svenske Aftonbladet denne uke at det i kommentarene til WADAs regelverk påpekes at å stole på egen lege bare er en overtredelse «delvis uten feil og forsømmelse», ikke «helt», og således ikke kan gi mindre straff enn to års utestengelse. Rigiditeten i dette kan i historiens lys (mange leger har vært involvert i organisert doping) være rimelig rent generelt, men individuelt er det åpenbart at dette kan slå dønn urettferdig ut. Og det er neppe bare i en kriminalforfatters hjerne det er enkelt å se for seg sabotasje. Slik regelverket er i dag ville Therese Johaug heller ikke kunnet frifinnes dersom legen hennes hadde gitt henne en salve både han og hun hadde klarert med WADAs liste, dersom noen andre malisiøst hadde byttet om innholdet. Selv om Johaug til overmål kunne bevise sabotasjen, ville det bare kunne lede til bortfall av straff, ikke frifinnelse.

Hva som skjer med Therese Johaug videre i livet er vanskelig å vite. Hun skal behandles og dømmes etter gjeldende regler, og bare tiden kan vise om det er mulig for henne å komme tilbake. Saken hennes, dersom det virkelig dreier seg om en kollaps i dømmekraft, ikke hos utøveren, men hos hennes mangeårige lege, er uansett en påminnelse om at helt å skille skyld fra ansvar hos enkeltmennesker kan være sterkt urimelig. Kampen mot doping er riktignok en kamp om idrettens sjel og derfor verdt å ta på dypt alvor. Men det er aldri feil, ikke på noe område, å ha et regelverk som sørger for at ikke den dypeste urett kan begås i lovens navn.


Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!