At kommentariatet og redaktører tapte ansikt i sin kamp mot Donald Trump er ingen hemmelighet. En lav troverdighet fortsetter å stupe. Trist for oss som setter journalistiske prinsipper høyt, men verst for leserne og seerne. Vi har altfor få riksdekkende medier, og når en majoritet av disse slutter å være nøytrale har vi et demokratisk problem. Når man stadig gjenkjenner Hillary-kampanjens budskap i norske medier, vet man at noe er galt.
Det er nesten umulig å spore innrømmelser eller ydmykhet etter valget. Noen få erkjenner at de kanskje var vel sikre på utfallet, men skylden skyves på meningsmålingene. Ledende pressefolk fastholder at de dekket valget balansert. Det er usant. Noen hevder dekningen var god. Det er en fornærmelse.
Etter valget
Den selektive dekningen fortsetter etter valget. Selv ordinære valgløfter forvandles til skrekkfilm:
Trump skal kaste ut millioner av innvandrere. Faktum er at han ønsker å sende ut ulovlige, kriminelle immigranter. Obama har sendt ut 2,5 millioner slike, mens Trump hevder det finnes 2–3 millioner i denne kategorien. Obama er kul, Trump den nye Hitler.
Trump er rasist og mener alle mexicanere er voldtektsmenn. Det han egentlig gjorde var å peke på hvem Mexico (ifølge ham) sender over grensa til USA. Mur mot Mexico er uhørt. Men du skal lete lenge for å finne en amerikansk politiker som ikke ønsker gjerder mot nabolandet. Mer enn en fjerdedel av latino-stemmene gikk forøvrig til Trump.
Som et apropos: «Mexicanske myndigheter sender migranter nordover (...) Vi må sikre våre grenser med teknologi, personell, fysiske barrierer. Hvis de har utført noen som helst form for overtredelser, skal de åpenbart deporteres (...)» Sitatet er fra Hillary Clinton.
Hillary fikk flest stemmer. Ja, det er riktig. Det utelates at republikanerne har sluttet å drive valgkamp i enkelte av de mest folkerike statene. At kampanjene er skreddersydd valgmann-systemet.
Trump truer NATO. I realiteten ønsker han i likhet med omtrent alle moderne presidenter at europeiske land skal bidra mer i forsvarspakten. Noe NATO-sjef Jens Stoltenberg støtter.
Trump ønsker mer dialog med Putin og Russland. Skrekk og gru. Dette må være første gang norske journalister holder oppmykning og dialog imot en president.
Det demonstrerer titusener i gatene mot den nye presidenten. Det verken kritiseres eller problematiseres, fordi journalistene er enige med dem. Se for deg dekningen om Trump hadde tapt og hans tilhengere marsjerte i gatene.
Obama og Reagan
Hva skulle pressen gjort bedre? De skulle holdt seg til journalistiske kjøreregler, slike man lærer i utdanningen. Ord som uavhengighet, nøytralitet og objektivitet kunne med hell vært hentet frem fra skuffen.
Man skulle tatt høyde for at en valgkamp handler om å vinne. Midlene som brukes har ofte ikke mye med politikk å gjøre. Valgretorikk er sjelden realpolitikk, noe journalister vet utmerket godt.
Man skulle tatt høyde for den ofte store forskjellen på Kandidat og President. Obama og Reagan er gode eksempler på dette. Obama har sågar enkelte likheter med Trump, i løftet om forandring. Det er ikke særlig kontroversielt å hevde at mye av Obamas Change ble værende i valgkamp-bussen.
Tilfellet Reagan er slående. Verden lo av ham, også vi. Den ikke akkurat intellektuelle skuespilleren ble av mange ansett som en spøk, en klovn. Tabber var nærmest en kampanjestrategi. Man var sjokkerte og usikre da han vant. Han skulle vise seg å overraske mange, for å si det forsiktig.
Trumps politikk
Man skulle analysert kandidatenes programmer med et nøytralt blikk. Opplyst leserne om fakta, ikke pepret oss med sirkus. Det er fullt mulig å rapportere om Trumps og Clintons skitne spill, og samtidig drive nøktern politisk journalistikk. Virkelig god analyse ville gjort alt dette og i tillegg analysert selve spillet. Vi fikk i stedet en til tider amatørmessig saus.
Selv etter valget hevder våre største medier at det er vanskelig å vite hva slags politikk han ønsker å gjennomføre. Trumps politiske plan har vært kjent lenge. Noe journalister også vet utmerket godt.
Programmet hans er blanda drops, sett med nordiske øyne. Det er greit å mislike det, men useriøst å hevde at det ikke finnes. For sosialdemokrater er deler av programmet kjipt, som skattepolitikken, våpenentusiasmen og selektiv immigrasjon. Noe er bra, som infrastruktur og arbeidsplasser, betalt fødselspermisjon, hjelp til barnepass, utdanning for fattige og antikorrupsjon.
Men noe er også ekstra kjipt, som energipolitikken, kampen mot Obamacare (les: mangelen på alternativ), mer overvåkning og en ikke-eksisterende miljøpolitikk. Det ligner dog et moderat republikansk program, med noen avleggere til høyre (skattekutt på speed) og noen langt til venstre inn i Sanders-land (fødselspermisjon, programmer for lavinntektsgrupper, antikorrupsjon, antilobby).
Pressen blir en parodi
Mangel på selvkritikk i pressen er ikke noe nytt, men i dag beveger vi oss over i parodien. Ingen avis målbærer dette bedre enn Dagbladet, der kommentatorer som Simonsen, Egeland og Hvidsten serverer tolkninger av virkeligheten som heller over i det You Tube-konspiratoriske.
Men også Dagsavisen, VG, Aftenposten og NRK bidrar sterkt til det som allerede før valget var en svak journalistisk øvelse. Dagsavisen har en relativt tydelig politisk plattform, i motsetning til de andre nevnte mediene. Det tjener til avisens forsvar. På tross av det har kommentator Hege Ulstein gått lenger enn som så, og beveget seg over i politisk taleskriving. Tydelighet kan være befriende, men omgangen med fakta har vært tvilsom.
Kun Dagbladets Marie Simonsen konkurrerer med Ulstein om æren av å ha vært valgkampens minst objektive journalist. Så stor var kjærligheten til Hillary Clinton (og hatet til Trump), at Hillary-kampanjens budskapsproduksjon fikk status som sannhet.
Fra tegneserier til seriøs journalistikk
For et innblikk i avisledernes refleksjoner anbefales avisenes podcaster. Aftenpodden, Giæver og Joffen (VG) og Trump eller Clinton (Dagbladet) gir et ærlig bilde av pressemiljøer med høy selvtillit og forbausende lav ydmykhet. Ellers dyktige folk henfaller til lekestue i omgang med USA-valget. Særlig anbefales tidligere sendinger, da ingen visste utfallet. Det grenser til komikveld.
Det er på tide å se forbi valgkamp-sirkuset og tenke praktisk politikk. Tegneserien er nå en gang blitt virkelighet. Da bør kommentatorene heller bruke ferdighetene på seriøs analyse.