Debatt

Det Trump har skjønt

Sosialdemokratiet: Når sentrum-venstre har slutta å snakke om klasse.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Da jeg for 14 år siden besøkte fagforeningskamerater i Tyskland, ble jeg vitne til noe som gjorde et dypt inntrykk på meg. På denne tida var det mange som mobiliserte mot Gerhard Schröders «Agenda 2010», som skulle reformere tysk skatte-, arbeids- og velferdspolitikk. Inspirert av de såkalte mandagsdemonstrasjonene, som hadde bidratt til DDRs undergang femten år før, samlet folk seg til demonstrasjoner hver mandag. Mange fryktet – med rette – at reformene ville føre til langt flere «Arme trotz Arbeit», arbeidende fattige. På det meste var det ukentlige demonstrasjoner i nærmere 150 byer. Det gjorde selvsagt inntrykk at reformene ble kjempet fram av sosialdemokratene, mot sterke krefter i eget parti og i fagbevegelsen. Men det som gjorde dypest inntrykk var at det flere steder begynte å dukke opp folk fra ytre høyre på demonstrasjonene. Det var noe helt nytt. For her var det ingen krav rettet mot innvandrere, muslimer eller jøder, bare sosiale rettferdighetskrav om et ordna arbeidsliv og anstendige forhold for de nederst i og på utsida av arbeidslivet.

Da USAs president Donald Trump besøkte World Economic Forum i Davos for et par uker siden, avsluttet han talen sin med å rette en stor takk til «all of the hardworking men and women who do their duty every day making this a better world for everyone. Together, let us send our love and gratitude to them, because they really make our countries run. They make our countries great». Det kan være fristende å avfeie dette som svada, siden Trump fører en politikk som vil gjøre livene til mange av de hardt arbeidende menneskene han hyller vanskeligere. Men jeg tror han oppnådde det han ønsket: Å vise arbeidervelgerne der hjemme at Davos-menneskene og han selv ikke er av samme ulla. Selv her, foran verdens mektigste mennesker, valgte han å bruke tida si på å snakke om og til dem – arbeiderne.

Donald Trump har klart det kunststykket det er å gi mening til et begrep som «blue collar billionaire.» Og han har fulgt opp etter at valgkampen var overstått. Allerede i løpet av sin første arbeidsuke som president rydda han plass i kalenderen til folk som Sean McGarvey, leder av North America’s Building Trades Unions, og Terry O’Sullivan fra Laborers’ International Union of North America, samt en håndfull «menige» fagforeningsmedlemmer. Selv om gjestene hadde drevet valgkampanje for Hillary Clinton og Demokratene, var de positive etter møtet. «Dette skjedde ikke én gang på åtte år under Obama», sa O’Sullivan. Det viktigste var imidlertid det de oppfatta som Trumps klare vilje til å skape «hundretusener av arbeiderklassejobber.»

Mens ytre høyre i sine ulike avskygninger har lært seg å snakke til og mobilisere arbeidere, har store deler av sentrum-venstre enten slutta å snakke om klasse, eller kløna noe veldig mens de prøver på det. Når hørte du sist en vestlig politiker fra et parti på sentrum-venstresida snakke så usjenert om arbeidere, om arbeidets verdighet og betydning, eller om behovet for å skape flere arbeiderklassejobber? De siste tiårene har sosialdemokrater i land etter land i stedet formulert visjoner om å «gi alle en rett til utdanning», der «utdanning», bevisst eller ubevisst, settes lik med såkalt «høyere» utdanning. Noen steder har man innsett at dette ikke bærer i lengden, og at vi trenger et breiere syn på kunnskap og kompetanse. Likevel er det nok riktig å si at det har skjedd en forskyvning i fokus og mål: Der målet før var å skape et arbeidsliv med anstendige lønns- og arbeidsvilkår for alle, uansett om du er faglært, ufaglært eller har tatt lengre utdanning, har målet gradvis endret seg til at alle skal få muligheten til å utdanne seg bort fra arbeiderklassen. Mange har oppfatta dette som en nedvurdering av den kunnskapen de selv besitter, og som et farvel til tanken om at også såkalt manuelt arbeid er viktig og verdig – ja, kanskje til og med viktigere enn en del andre, bedre lønna arbeidsoppgaver.

Det er mange årsaker til høyrepopulismens vekst de siste par-tre tiårene. Innvandring og globalisering er blant dem, men det er et åpent spørsmål hva som hadde skjedd dersom utviklingen hadde blitt håndtert av et sosialdemokrati som var seg mer bevisst sitt sosiale grunnlag og ansvar. I alle fall er én åpenbar grunn til høyrepopulismens vekst at partiene som historisk representerte arbeiderklassen sosialt og politisk, begynte å se seg om etter andre å leke med. Noen steder var ideen at man ikke lenger trengte arbeiderklassen for å vinne valg; andre steder at grunnfjellet uansett ville være trofast, slik det for eksempel lenge så ut til å være i Sverige. Forholdet mellom arbeiderklassen og sosialdemokratiet utviklet seg mange steder til et fransk ekteskap, der partiet fikk seg noen på si: Flytvelgere, lillavelgere og andre. Det skulle ikke ta lang tid før det utviklet seg til et italiensk ekteskap, der begge har noen på si: Ved forrige riksdagsvalg i Sverige stemte for eksempel hvert fjerde medlem av Byggnads på Sverigedemokraterna. Og mens Sveriges socialdemokratiska arbetareparti flere ganger de siste tiårene har diskutert om de skal ta «arbetar» ut av partinavnet, har de svenske Moderaterna med stort hell kalt seg selv «det nye arbeiderpartiet». Det verste er kanskje dette: At det ikke alltid er fake heller. Opptellinger i både Norge og Danmark viser for eksempel at partiene ytterst til høyre er klart flinkest til å rekruttere kandidater som har fagutdanning eller er ufaglærte. Sånn kan det ikke fortsette – i alle fall ikke om sosialdemokratene skal være både folke- og styringspartier.

Mer fra: Debatt