ANNONSE
KLIMASØKSMÅL: Advokat Ketil Lund (f.v.), Truls Gulowsen, leder i Greenpeace Norge, Ingrid Skjoldvær, leder i Natur og Ungdom, og advokat Emanuel Feinberg i Oslo tingrett i den historiske klimarettssaken der miljøorganisasjonene og delvis Besteforeldrenes klimaaksjon saksøkte staten for oljeboring i Barentshavet. FOTO: HEIKO JUNGE/NTB SCANPIX

KLIMASØKSMÅL: Advokat Ketil Lund (f.v.), Truls Gulowsen, leder i Greenpeace Norge, Ingrid Skjoldvær, leder i Natur og Ungdom, og advokat Emanuel Feinberg i Oslo tingrett i den historiske klimarettssaken der miljøorganisasjonene og delvis Besteforeldrenes klimaaksjon saksøkte staten for oljeboring i Barentshavet. FOTO: HEIKO JUNGE/NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

11-01-2018

Det Stortinget ikke visste

Dommen i første runde i Norges første klimasøksmål er viktig fordi den fastslår det som burde ha vært opplagt, men som likevel møtte protester: at Grunnloven § 112 er en rettighetsbestemmelse.

Vi har en grunnlovsbeskyttet rett til et levelig miljø, og det inkluderer selvsagt også klima. Søksmålet og tingrettsdommen er også viktig fordi det har skapt en ny type debatt om Norge og olje, bærekraft og klima. Også blant jurister som tidligere var mildt sagt skeptiske til at vi har en grunnlovsbeskyttet rett til et levelig klima og miljø, er det nå en stemning for å heie på domstolene som Grunnlovens – og dermed miljøets og klimaets – beskytter. Verdens øyne er på Norge, og norsk nytale om den norske oljens klima- og miljøvennlighet og globale velsignelse er under press.

Når dommere skal brøyte ny mark, er det åpenbart ikke avklart på forhånd hva det enkelte tolkningsresultat vil bli. Det kan være rom for forskjellige og rettslig like godt begrunnende meninger. Det vil være tolkningen i en eventuell høyesterettsdom som vil bli stående som norsk rett – inntil det eventuelt endres gjennom grunnlovsendring eller ny rettspraksis.

Også i lys av dette forbeholdet har tingrettsdommen flere klare svakheter. Det er oppsiktsvekkende at dommen ikke anser klimagassutslipp ved forbrenning av norsk olje og gass utenfor Norges grenser som omfattet av Grunnloven § 112. I et søksmål som angriper vedtaket om å åpne 23. konsesjonsrunde, avgrenser dommen altså mot skadevirkninger som er en direkte følge av lovlig bruk av produktene som følger av vedtaket. Utslippene ved forbrenning, enten det skjer i eller utenfor Norge, er en direkte konsekvens av statens vedtak om å tillate leting etter nye fossile ressurser i sårbare nord. Dette i en tid hvor vi vet at mesteparten av allerede oppdagede ressurser må bli liggende under bakken dersom vi skal ha sjanse til å nå Parisavtalens mål, som Norge har forpliktet seg til å være et foregangsland for å oppnå.

Dommen ser ikke ut til å ta innover seg at vår grunnlovsbeskyttede rett til et levelig klima i Norge trues like mye av utslippene utenfor Norges grenser som innenfor. Dette er å se bort fra klimavitenskapen. Det er også å ignorere Norges internasjonale forpliktelser når det gjelder menneskerettigheter, klima og miljø. Norges internasjonale forpliktelser burde ha dannet en tolkningsramme for forståelsen av Grunnloven § 112, selv om saksøkerne ikke påberopte seg brudd på internasjonale forpliktelser som grunnlag i saken.

Like lite som Norge lever i en egen boble, hvor vi kan tjene penger på utvinning av olje og gass uten at utslippene truer også Norge, like lite bør Grunnlovens bestemmelser tolkes i et vakuum, uten hensyn til folkeretten.

Dommen er skuffende fordi den legger så stor vekt på Stortingets tilslutning til 23. konsesjonsrunde, og svak ved at den gjør det uten å analysere hva den mangelfulle konsekvensutredningen betød for Stortingets mulighet til å vurdere vedtaket. Dommen bekrefter at Stortinget ikke direkte har vurdert grunnlovsmessigheten av 23. konsesjonsrunde, men ser på sviktende faktagrunnlag ut til å trekke en slutning om en indirekte vurdering, fordi 23. konsesjonsrunde er godkjent av Stortinget.

Stortinget visste imidlertid ikke hva det gjorde, fordi saken ikke var tilfredsstillende utredet da den ble lagt frem for Stortinget. Etter Grunnloven § 112 annet ledd har både Stortinget og folket for øvrig krav på den nødvendige informasjon slik at vi kan ivareta vår rett til et levelig klima og miljø. Konsekvensutredningene drøfter imidlertid ikke betydningen av 23. konsesjonsrunde for klima – verken fra et norsk eller fra et globalt perspektiv. Klima er noe som skal behandles annetsteds og «i andre prosesser» (Meld. St. 20 (2014–2015, del 1.2). Dette er en uforsvarlig ansvarsfraskriving og neppe lovlig.

For å oppfylle folkerettslige, europeiske og norske krav om konsekvensutredninger, skulle den planlagte åpningen av 23. konsesjonsrunde vært vurdert i lys av den samlede virkning tiltaket har, i tillegg til andre faktorer som påvirker det lokale arktiske miljøet og det globale miljøet, og hvilke følger dette vil ha for andre stater. Dette kan kun utelates i en konsekvensutredning om å åpne et nytt område dersom problemstillingen er tilfredsstillende håndtert på et høyere nivå i en forvaltningsplan for det geografiske området (Sjåfjell & Halvorssen, «Er olje- og gassutvinning i Arktis lovlig?», Rapport 4. mai 2016, Norsk klimastiftelse, s. 38–40, 51–55).

Ingen av delene har skjedd. Konsekvensutredningenes mangel får tingrettsdommens feilslutning som følge. At konsekvensutredningene er mangelfulle også når det gjelder lokalmiljøet, og ignorerer urbefolkningens folkerettslige og grunnlovsbeskyttede rettigheter, gjør det hele enda verre.

Som avgjørelse av Norges første klimasøksmål er det påfallende lite klimaforståelse og klimajuss i dommen. Det er å håpe at denne saken finner veien til Høyesterett der den hører hjemme. Og i mellomtiden er verdens øyne på Norge.


nyemeninger Meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!