Hvit sand og blått hav, endeløs savanne med store flokker av dyr, og kontinentets høyeste fjell med en vakker snøkappe. Tanzania viser seg gjerne fram på postkort og som yndet reisemål om du er interessert i badeferie, safari eller fjelltur. Men det siste året har postkortet falmet. Fra landets politiske ledere kommer angrep mot seksuelle minoriteter, kvinner og journalister. Sist uke startet jakten på homofile.
Den tidligere mattelæreren og kjemikeren John Magufuli vant presidentvalget i 2015 med et løfte om å rydde opp i landets omfattende korrupsjonsproblemer. Starten på den nye presidentens periode var lovende, han kuttet i egen og kollegers lønn, og strammet inn på regjeringsmedlemmers reisebudsjett. På et kontinent der presidenter og andre dignitærer litt for ofte utmerker seg med dyre vaner ble Magufuli raskt holdt fram som et godt eksempel til etterfølgelse.
Men Magufuli utmerket seg snart også på en annen måte. I likhet med en rekke andre østafrikanske land, har Tanzania beholdt bestemmelser fra den britiske koloniloven som gjør det ulovlig for to av samme kjønn å ha sex. Det finnes et helt sett av slike mer eller mindre sovende koloniale overlevninger på kontinentet. I 2016 mente flere av Magufulis allierte, blant annet hans guvernør i landets største by Dar es Salaam, Paul Makonda at det var på tide å vekke loven til live. I slutten av oktober i år tok Makonda det hele et steg videre og annonserte at homofile fra nå ville risikere arrest og eventuelt fengsel. Han oppfordret også innbyggerne i Dar es Salaam til å angi mistenkte homofile.
De muntlige og etter hvert rettslige angrepene på homofile er en regional trend. Menneskerettighetsgrupper har i flere år vært spesielt bekymret for situasjonen i Tanzanias naboland Uganda, der flere aktivister er blitt banket opp og drept. I 2013 vedtok det ugandiske parlamentet en lovskjerpelse som ville gi livsvarig fengsel for «homofile aktiviteter». Loven gjorde det også til en plikt å angi mistenkt «homofil aktivitet». Lovforslaget var fremmet av en gruppe ugandiske politikere med bånd til pinsebevegelsen, en svært konservativ og økende kraft i afrikansk politikk. Blant landene som protesterte mot Ugandas nye lov var Norge, som stoppet all utbetaling av bistand til landet i 2014. Lovskjerpelsen ble kort tid etter suspendert grunnet saksbehandlingsfeil, men forbudet mot homofili står.
Dagsavisen mener: Forkastelig heksejakt i Tanzania
Også i Tanzania er det religion, og da spesielt evangelisk kristendom som inspirerer den skjerpede tonen mot landets homofile. Da president Magufuli ble innsatt i 2015 var den nigerianske pastoren TB Joshua blant talerne. Magufuli er katolikk, men også en personlig venn av TB Joshua, Afrikas mest omstridte og mest innflytelsesrike pastor. TB Joshuas kirke springer, som mange andre av Afrikas megakirker, ut av pinsebevegelsen. Den helt spesielle blandingen av svært konservative sosiale normer, og en slags framgangsteologi, der rikdom kommer til den som er sterk nok i trua, har mange følgere også i Tanzania.
Men Uganda og Tanzania har mer enn politisk homohat på tapetet. De to landene har også gått løs på organisasjonsfriheten, spesielt for organisasjoner som jobber med minoriteters rettigheter og reproduktive rettigheter. Både i Uganda og Tanzania har det også blitt farligere å være journalist, og begge land har innført sterk regulering av sosiale medier.
Politikere har også skjerpet tonen mot det som ses på som generell umoral hos kvinner. I september ba John Magufuli kvinner slutte å ta p-piller, og heller få flere barn. Tanzania, et land med nærmere 55 millioner innbyggere, er fortsatt et land med høy befolkningsvekst. Senere samme måned var det kvinnelige folkevalgtes tur, de slipper ikke lenger inn i nasjonalforsamlingen om de bærer falske vipper eller negler. Uganda innførte alt i fjor en detaljert kleskode for kvinner i offentlig tjeneste, knær og skuldre skal dekkes, neglene må være korte, og håret bør ikke farges.
Korte skjørt, sosiale medier og seksuelle minoriteter er enkle å angripe når man ikke får bukt med mer dyptliggende problemer. Både Tanzanias John Magufuli og kollega Yoweri Museveni i Uganda, sliter med å få økonomi og samfunn på fote. Dette går også utover populariteten. Angrepene på organisasjoner og forsøkene på å innskrenke hva som rører på seg i sosiale medier handler ikke minst om dette, det er aldrende presidenters kamp mot en stor og bedre utdannet ungdomsgenerasjon. Og ikke bare i Tanzania og Uganda, men også naboland som Rwanda, Zambia og Kenya, hvor mange av de samme politiske debattene går. Som bistandspartner er dette også noe Norge må ha i mente, det er nemlig altfor enkelt å bare kutte bistand når noen gjør noe vi er uenig i. En del av bistanden går nettopp til organisasjoner som har jobbet mot de nye lovene og påleggene, og for minoriteter og kvinners rettigheter. De trenger ikke at vi snur dem ryggen nå, de trenger den støtten de kan få.