Denne uka var den ellers så sympatiske Høyre-mannen Bent Høie gjest i Politisk kvarter. Der møtte han Arbeiderpartiets nye stjerneskudd Ingvild Kjerkol. Jeg husker knapt tema utover at det handla om, fanfare, helse! Men jeg husker godt Høies «jeg».
«Den eine faktoren i Norge som betyr mest for forskjell i levealder, er røyking. Og det er årsaken til at jeg har innført standardiserte tobakkspakninger og smuspakninger». Jeg har innført. Bent Høie, altså. For en fyr. Hva han får til. Sånn helt på egenhånd.
Mutters aleine har han nedkjempet den mektige tobakksindustrien. Som den siste mohikaner eller kanskje tsarens kurer eller en av de tre musketerene eller kanskje som Supermann som folder ut sin kappe og flyr mot nye høyder, har han myndig tvunget den i kne. Og fått industrien til å tøyle sine pakker med gift. Gitt dem et nøytralt utseende. Slik har han, Høie, altså, gjort oss alle en stor tjeneste. Han der, altså. Det er helseministeren sin.
Tenk deg Høie, helt alene, på flyet til Brussel der han fikk med seg EU på ideen sin. Så tilbake til hotellet. Enkeltrom. Kanskje en øl, noen nøtter før han sovner alene foran TV’en. Den påfølgende frokosten, alene ved et tomannsbord i et hjørne. Før han tar flyet hjem alene. Så tok han fighten med Swedish Match i retten, der han selv forsvarte sitt vedtak. Og vant. Etterpå feiret han med en sånn småflaske med champagne. Ett glass. Skål, og gratulerer, Bent. Sa han kanskje. Takk, Bent. Svarte han kanskje. Godt jobba.
Det hadde vært kledelig med et «vi», kjære politikere. Nå får Høie mye pes her, han er mest et vilkårlig offer. Men har vi ikke beveget oss fra en æra der politikerne var glad i det store vi, til en generasjon nå som elsker første person entall? Jeg skvetter til hver gang jeg hører det. Når en med delegert makt av folket fremhever seg sjøl.
Det er sikkert viktig å ta eierskap, sakseierskap er jo så vanlig å snakke om. Skal man nå igjennom i mediemaset, må man kanskje snakke om seg sjøl, sin egen rolle og egen handlekraft. Selge de bæra man har, klebe seg så tett som mulig til de få seierne man får. Bare spør Dagfinn Høybråten, som rappa røykesaken fra Tove Strand Gerhardsen og beinfløy. Som Gollum klynget han seg til sin seier, my precious. Jeg skjønner at man som toppolitiker har begrenset tid i flomlyset og må utnytte timene maksimalt, men ingen er en øy. Selv ikke politikere.
Du har ikke fått til en dritt. Du hadde ikke fått til noe som helst uten et lag, Høie. Enten dette laget er folket, partiet, etaten, departementet, rådgivere eller statssekreærer. Når politikere hevder at «jeg har innført» er det en hån mot alle de som står rundt han eller hun. Alle de som har jobba for et mål og vunnet fram. De er mange, de er alltid mange. Byråkratiets ansiktløse masse skal man på et vis ta for gitt, sånn er gamet, kanskje kan de ikke takkes av statsråden, for det tror jeg aldri jeg har hørt, men de kunne kanskje fått være med i det store vi. Heller enn å stå i skyggen av et altfor stort jeg.
OK, vi kan gjøre en deal, kjære politikere. Dere kan fortsette å ta æren og si «jeg har innført», men da må dere binde dere til dette pronomenet. Si jeg, vær en første person entall. Men når det går på trynet, får dere ikke lov til å så mye som nærme dere et «vi har ikke lykkes».