Det store helsesviket

Nrk hadde for få dager siden et innslag om Abdul på 8 år med en alvorlig medfødt tilstand i urinblæren, han skulle blitt operert på Rikshospitalet før han var 7. Fordi foreldrene fikk avslag på asylsøknaden har det nå gått to år uten operasjon, han lever med stadig større smerter, tilstanden hans blir verre og skadene kan ifølge artikkelen på Nrk.no bli mer omfattende. Legene viser til at han ikke kan opereres fordi han kan komme til å bli sendt ut hvert øyeblikk. Dette på tross av at alle barn etter forskriftene skal ha rett til helsehjelp i Norge. En papirløse pasient har alvorlige traumer etter at militsen landet hun flyktet fra drepte flere familiemedlemmer og voldtok andre. Hun faller ofte ut i timene, og må spørre meg om hva vi snakker om. Hun kan glemme hvor hun skal. Hun reagerer på lyder i huset, blir stiv i blikket og begynner å skjelve ukontrollert i kroppen .Jeg spør hva skjer, og hun sier det høres ut som skudd i nærheten, kjenner at hun må finne ut fra hvilken retning skuddene kommer, så hun kan komme seg unna før militsen kommer inn i landsbyen. Hun er heldig, som får tilbud av frivillige, hun har vært i Norge i syv år uten å motta noen helsehjelp overhodet fra det offentlige.ø Det kan spissformuleres til at Justisdepartementet helt har overtatt for Helse og omsorgsdepartementet , og vi har dermed utelukkende fått innvandringsregulering istedet for adekvat helsehjelp for denne sårbare gruppen mennesker. Påstanden min understøttes av at fagmyndighetene i Helsedirektoratet og Helsetilsynet har uttalt seg meget kritisk om forskriftene i sine tidligere høringsuttalelser, og Helsedirektøren har tilrådet at både forebyggende og kurativ i primærhelsetjeneste og spesialisthelsetjeneste skal være tilgjengelige for de papirløse pasientene. Han har så langt ikke blitt lyttet til. Forskriftene til regjeringen er bygget opp rundt den innvandringspolitiske forutsetningen at alle som får avslag på asylsøknadene sine skal reise ut etter kort tid, d.v.s. tre uker. Samtidig vet alle at dette ikke alltid skjer. Mange reiser etter avslag, men noen blir, noen er ureturnerbare, noen er satt ut av sykdom, noen har komplikasjoner i sakene sine, noen vil ikke dra. Av forskjellige grunner er det mennesker som blir her i måneder, noen over år, og noen i åresvis. Voksne og barn. Disse som er her over tid blir, som resten av befolkningen også syke, eller de er kanskje syke allerede av krig, tortur og flukt. Men tilbudet, eller mangelen på tilbud, er lagt opp som om alle returnerer innenfor tre uker. Legeforeningen er blant de skarpeste kritikerne av dagens situasjon når det gjelder helsehjelp til papirløse . Legene vet av erfaring hvordan dette faktisk slår ut i virkelighetens verden. Leger, psykologer og andre helsearbeidere har videre en sterk yrkesetikk i bunnen av all sin virksomhet. Legeforeningen vedtok i mars: " Rett til helsetjenester må springe ut fra individets medisinske behov, våre internasjonale forpliktelser og ikke innvandringsregulerende hensyn. Den aktuelle gruppen må gjøres kjent med sine rettigheter, om helsepersonellets taushetsplikt og helsevesenets organisering generelt. Helsepersonell må kjenne sin plikt til å yte hjelp ved akutt sykdom. Barn i gruppen papirløse innvandrere er en særlig utsatt gruppe, og er i stor grad forhindret fra å motta nødvendig helsehjelp, på grunn av foreldres frykt for å bli oppdaget. FNs barnekonvensjon gjelder alle barn, og staten er gjennom denne forpliktet til å sørge for at barn ikke blir diskriminert. Myndighetene må etablere praktiske ordninger som gir gruppen tilgang til helsehjelp og medisiner på linje med alle andre i Norge dersom de ikke er betalingsdyktige. Først da er denne gruppen sikret reell tilgang på grunnleggende helsetjenester." Professor Henriette Sinding Aasen ved Universitetet i Bergen sier det slik: "Etter vår oppfatning er endringen av pasient- og brukerrettighetsloven problematisk i lys av internasjonale menneskerettighetskonvensjoner som vi har forpliktet oss til. Vi snakker om rett til helsehjelp for en sårbar gruppe." Sammen med førsteamanuensis Alice Kjellevold har hun nylig skrevet en artikkel om retten til helse- og sosialhjelp blant ulovlige immigranter. Hun peker på at de etter den nye forskriften kun har krav på øyeblikkelig hjelp og helsehjelp som er ”helt nødvendig og som ikke kan vente uten fare for død, varig sterkt nedsatt funksjonstilstand, alvorlig skade eller sterke smerter”. "Dette strider mot menneskerettslige krav om at grunnleggende primærhelsetjenester må være tilgjengelige for alle, i tillegg til øyeblikkelig hjelp. Forsvarlig helsetilbud for vanlige sykdommer og skader regnes som grunnleggende helsetjenester", sier Aasen. Min erfaring som frivillig psykolog ved Helsesenter for papirløse migranter gjennom tre år er at det er et stort og udekket behov for helsetjenester blant papirløse. Venterommet er til tider overfyllt. Ikke minst er behovet stort når det gjelder psykiske vansker, som PTSD , angst og depresjon, men det gjelder hele spekteret av helseproblemer. Vi som engasjerer oss når det gjelder rettigheter for asylsøkere, får desperate telefoner fra helsepersonell, om medisinsk uforsvarlige situasjoner som har oppstått rundt asylsøkere med avslag. Jeg mener at myndighetene i vurderingen av hvilke helsetilbud de papirløse skal ha, må gi prioritet til humanitære prinsipper og til medisinsk-faglige overveielser. Fagmyndighetene, dvs Helsetilsynet og Helsedirektoratet, videre fagfolkenes organisasjoner, Legeforeningen og Psykologforeningen må få innflytelse. Sykdom skal behandles, og traumatiserte skal hjelpes uavhengig av status. Det står for meg som den eneste farbare veien. Om ikke vil vi få nye sjokkerende nyheter om helt uholdbare situasjoner, igjen og igjen. Ivaretagelsen av folkehelsen må videre veie tungt . Om man har en hel gruppe av mer eller mindre rettighetsløse mennesker i samfunnet, som heller ikke tør å gå til lege, eller som ikke tør å ta sine barn til sykehus, da kan det få alvorlige følger ikke bare for barna, eller for traumatiserte mennesker som min pasient, det kan også påvirke folkehelsen. Eksempelvis kan smittsomme sykdommer bli vanskeligere å fange opp og holde kontroll på. Det har vært flere tragedier oppe i media i det siste omkring selvmord blant asylsøkere, og også om andre unaturlige dødsfall, og det er avdekket at antallet antakelig er økende. Myndighetene har allikevel foreløpig ingen registrering av selvmord på asylmottakene. Også når det gjelder dette alvorlige problemet er tilgangen til grunnleggende helsetjenester og til spesialisthelsetjenester for asylsøkere med avslag helt nødvendig. Det kan være for seint når krisen har rukket å bli total for den enkelte. Jeg ber om at helseminister Jonas Gahr-Støre og hans stab lytter til de erfaringer som er gjort ved Helsesenter for papirløse migranter gjennom tre års drift, videre lytter til Helsedirektoratet, Legeforeningen og Psykologforeningen, og deretter tar ansvaret for å bygge opp en adekvat og tilgjengelig helsehjelp også til flyktninger med avslag.