For en energiutløsning Knut Arild Hareides «jeg velger å se til venstre»-tale har gitt. Det kristelige partiet har virkelig gjort den gamle bedehussangen «Se hvor det stormer der ute – her er det fredfullt og tyst» til skamme.
Gamle KrF-ere må klype seg i armen og spørre: Når hadde vi sist en tilsvarende oppmerksomhet om hva som er partiets sjel, dets grunnleggende DNA? Når har vi i løpet av en uke kunne skilte med nesten tusen nyinnmeldte medlemmer?
Hareides tale til sentralstyret for vel en uke siden har sparket i gang en forrykende landsdekkende aktivitet. Det tjener en splittet partiledelse til ære at de i hvert fall er enige om én ting: Ledelsen kan ikke skjule seg. De må alle som en komme seg ut og møte fotfolket.
De neste ukene blir en intens kamp mellom de ulike fraksjonene. Foreløpig har partiet bestått anstendighetstesten. De knallharde ordene er uteblitt, men under en sivilisert overflate skjuler det seg sterke følelser. Heller ikke KrF er noen søndagsskole, og det er ekstra krevende å ta oppgjørene med flomlyset på og til allmenn beskuelse for dem som står ringside.
Pressen har løpt om kapp for å ta del i granskingen av partiets hjerte og nyrer. Et møte i Agder KrF i Vennesla – en av de virkelige KrF-bastionene på Sørlandet – førte til at NRK både sendte reporter og kommentator. Pressen fikk ikke overvære selve møtet, men Hareide virket fornøyd etterpå, selv om han tapte avstemmingen om regjeringsalternativ. Kanskje ble kritikken mot ham mindre kraftfull enn han hadde ventet?
Som partileder må han likevel være såre fornøyd. Det er et spetakkel, men det er virkelig grunnleggende ting som diskuteres nå. De som med selvsikker mine har definert KrF som et borgerlig parti, må begrunne hvorfor. Da er det ikke nok å si at vi alltid har plassert oss på den siden. Det bør være en dypere ideologisk begrunnelse enn bare å vise til tradisjon.
Hareides utgangspunkt ble omsider veldig tydelig for vel uke siden: KrF er et politisk parti som vektlegger nasjonal og internasjonal solidaritet frikoblet fra sosialistiske og borgerlige blokker.
Tar man på alvor å finne et partis sjel, kan man gå langt tilbake i historien. For KrFs del ligger det en forklaring i den kristelige vekkelsen som startet mange tiår før partiet ble dannet i 1933. I 1842 ble Det Norske Misjonsselskap stiftet. Det var da kristenfolket for alvor begynte å se utenfor sin egen navle.
Sjeler skulle ikke bare vinnes i Norge, men også i resten av verden, og de skulle også hjelpes til å få et mer verdig liv. Startskuddet for kristelig, internasjonal solidaritet hadde gått. Det var i dette lekmanns- og misjonsmiljøet at tanken om et kristelig parti oppsto. For stifterne var det en selvfølge at det nye partiet skulle være preget av den solidaritetstenkningen som har fulgt kristenfolket i mannsaldre.
Denne grunnleggende holdningen får også en konsekvens i synet på innvandring til Norge. Folk skal hjelpes, uansett hvor de befinner seg.
Når Fremskrittspartiet utfordrer denne tenkningen, er det at de steileste frontene oppstår. Kan vi samarbeide med dem som står for et så fullstendig annet syn? Noen i KrF mener at det vil gå utmerket. De ser det som et ordinært politisk spørsmål.
For andre i KrF er det helt utenkelig. De mener at det er mer naturlig enn å vende seg mot partier som ikke har hatt en kristelig motivert solidaritetstenkning, men som likevel har preket solidaritet i generasjoner?
Det er denne kampen KrF nå står i. Det skinner av et parti som tør å ta en så grunnleggende diskusjon om røtter og sjel, uansett hva partiet faller ned på som endelig konklusjon.