Selv er jeg på ferie, men for den store og brokete skaren som står på torget i Heraklion på Kreta i solidaritet med protestene i Aten, er det hverdagen som står på spill. Ingen vet riktig hvordan alt kommer til å fortsette.
Dagen etter surfer jeg rundt etter nyheter fra Hellas. Svenske Dagens Nyheter berører krisen på sine økonomisider. Under en kurve med børskurser kan man se to bilder; et fra ødeleggelsene etter det japanske jordskjelvet, et fra Hellas, der en politimann med skjold og gassmaske er i ferd med å smelle en batong i hodet på en fallen demonstrant. Og så en bildetekst som sier mer enn tusen statsvitere: «Slik klarer du uroen på børsen. Se til helheten og tenk på at det kan være bra å kjøpe i krise, sier ekspertene.»
Den herskende ideen om «økonomi» overskrider nasjonsgrensene. Under dette regimet er alt reduserbart til enkle, maksimalt forflatede markedsrelasjoner. En omfattende naturkatastrofe. En omfattende politisk krise. Begge framtrer som tilfeldige «eksterne sjokk». Den anbefalte måten å forholde seg til dem på, rører seg langs en allmenngyldig akse: Kjøp eller selg. Dette kalles «helheten».
Det siste nummeret av det filosofiske tidsskriftet Agora kaster lys over denne tenkemåten. Temaet er nyliberalismen, som «både en politisk praksis og en politisk ideologi». I forordet løfter redaksjonen fra nyliberalismens evne til «falsk naturalisering». Politikkens rolle krympes til å avhjelpe det uunngåelige, i markedskreftenes gravitasjonsfelt. Dermed reduseres også menneskets rolle fra sosialt vesen til «økonomisk» automat. Som Arne Johan Vetlesen påpeker i sitt essay, vurderer nyliberalismen markedstransaksjoner «som en etikk i seg selv, egnet til å ledsage menneskers handlinger i deres totalitet.» For å maksimere samfunnsnytten blir det da «et mål å bringe all menneskelig (sam)handling innenfor markedets domene».
Noen dager senere forklarer tidligere nevnte økonomisider Hellas' problem. En gresk økonom legger skylden på en «mentalitet», som blant annet kommer av en «ottomansk arv» der «middelmådigheten trives». «Vi bør helt enkelt «outsource» de politiske beslutningene», foreslår økonomen. Den demokratiske selvbestemmelsen bør altså avskaffes. EU, ECB og IMF bør fatte de beslutningene om omfordeling fra arbeidende til banker, som regjeringen ikke «orker» å ta. Det nyliberale presteskapet, de ortodokse økonomene, har samme hellige skrifter over alt. I en artikkel i Times slår en annen økonom fast at «staten må endre de offentlig ansattes mentalitet».
Greske offentlige utgifter har som andel av BNP vært gjennomsnittlige i OECD – de fleste vesteuropeiske land ligger over. Det samme gjelder andelen av arbeidsstyrken som jobber i offentlig sektor eller statlige selskap. (Det finnes heller ingen negativ sammenheng mellom en stor offentlig sektor og generell økonomisk framgang.)
Faktisk pensjonsalder er omtrent som i Tyskland. Og grekere i jobb arbeider flere timer per år enn andre europeere. Hellas har definitivt problemer med skatteinndriving. Men det er ikke de offentlig ansatte som har lagt unna store formuer – det er den hjemlige økonomiske eliten som ønsker seg «outsourcing» av politiske beslutninger. Ideen om at korrupsjon skal bekjempes gjennom at vanlige ansatte får det verre, er for øvrig litt merkelig.
Først og fremst har Hellas' misere blitt fordypet fordi landet har sittet fast i en valuta tilpasset konjunkturer og strategier i tysk industri. Men i det flate nyliberale landskapet står vi med en evig, asosial forklaringsmodell. Det utarmede individet har seg selv å skylde. Hun behøver en ny «mentalitet». En som får henne til å holde seg unna å ha synspunkter på samfunnet og fra å sammen med andre kreve endring. Og den, i retorikken, foraktede staten skal tydeligvis frampresse denne nye mentaliteten.
I det nyliberale verdensbildet er fantasien om markedets effektivitet alt – hundretusenvis av grekere som krever økonomisk rettferdighet og menneskelig verdighet intet. Slik gjør nyliberalismen noe med oss, med vår plass i verden, med våre relasjoner til våre medmennesker. Den gjør oss til ikke-mennesker i forhold til det samfunnet vi hver dag gjenskaper. Som den franske filosofen Dany-Robert Dufour skriver i Agora: «Det er ikke bare de institusjoner vi deler som er i fare; det er også, og fram for alt, hva vi er.»