Bakgrunn
La meg begynne med å slå fast at Walid al-Kubaisi er en dyktig skribent og formidlingen er dermed god. Dette borger imidlertid dessverre ikke for innholdet. Al-Kubaisi prøver å skille mellom islamisme og islam, og forsøker å ikkeramme muslimer flest. Det er prisverdig, men han lykkes ikke.
Jeg synes er flere problematiske ting: hvem som slipper til og hvordan det hele legges opp og sys sammen. En alarmistisk tilnærming, og overdrivelser er ikke bra. Begrepsbruken er også lite presis, det er dog en generell bemerkning til hele samfunnsdebatten.
Jeg er tilhenger presise anklager heller enn ting somforskjellige mennesker forstår på ulike måte. Det man kritiserer muslimbrødrene for er spesifikke ting:
* intoleranse
* å ikke være seriøse med tanke på demokrati og minoriteters rettigheter
* manglende respekt for religionsfriheten (inkludert rett til å konvertere bort fra religionen)
* hat mot annerledes troende og tenkende
* faktiske konspirasjoner for å overta kontroll i andre land
Så blir spørsmålet: Er muslimbrødrene skyldige i dette? Det må undersøkes på en objektiv måte. Det gjør ikke filmen.
Til slutt også noe om hvordan filmen sees. Hvis filmen er ment som en serie påstander for å skape eller starte en debatt, er det én sak. Når mange heller benytter den som et sluttpunkt så er det problematisk.
Filmen er satt sammen av mengder av løsrevne sitater, sydd sammen av en mann med en klar oppfatning og mening som han vil videreformidle. Som artikkelserien i “Klassekampen” 4. desember forteller kan man stille spørsmål ved om “summen” er noe intervjuobjektene står innenfor. Flere av dem gjør det tydeligvis ikke. Al-Kubaisi velger sitatene, han syr dem sammen med egne refleksjoner og meninger. Det vi får servert som fakta og dokumentar er altså en sannhet som al-Kubaisi har klippet til. Denne metoden er ikke uproblematisk, men det må innrømmes at det er en stil som benyttes av mange.
Al-Kubaisis egen fremtoning gjennom filmen er også en del av det. Han er undrende, spørrende, sjokkert og overrasket. Tilsynelatende. For de av oss som har lest ting av ham er det annerledes: vi vet at dette er meninger han har hevdet hele tiden. Det fungerer som teknikk, men særlig riktig er det altså ikke.
Gjennomgang av filmen
Så til innholdet. En pompøs begynnelse, med et klart alarmistisk budskap; Nå må det tas noen grep for å redde Europa.
Gjennom en rekke sitater fra “venner”, sitater fra sheikh Yousef al Qaradawi, fra den forrige lederen i Det Muslimske Brorskap (DMB), en som blir introdusert som en tidligere muslimbror og diverse “eksperter”, fortelles vi om en plan. En plan fra DMB for å ta over Europa. Problemet her er altså forskjellen mellom det man tror, håper eller mener skjer på den ene siden, og en nøye kalkulert plan på den andre. Ønske om å konvertere andre blir gjort til noe skummelt. Kvinner med barnevogner blir plutselig fienden. Jeg både håper og tror de fleste kan se det problematiske med dette.
Al-Kubaisi snakker med politisk organiserte muslimer, ifra partier som sies å være nær DMB, som mener de arbeider med menneskerettigheter. Han presser dem på dette med frafall, de faller igjennom. Dette mener jeg er bra. Problemet er bare at når man snakker om DMB hadde det vært redelig å fortelle her at sentrale idologer i og nær DMB har faktisk viser et reformistisk syn i forhold til det tradisjonelle på dette punktet. Det skjer ikke.
En stor del av filmen brukes for å “bevise” at hijab ikke er et religiøst, men et politisk plagg. At det ble skapt av DMB på 1970 tallet. Det skal det ikke mye graving til før man finner bilder fra så tidlig som 1920-tallet der man ser flere kvinner med dekkende hodeplagg.
Filmen stempler også Tariq Ramadan som en hykler og en ulv i fåreklær. Bevis for dette vises dog ikke, og al-Kubaisi innrømmer selv å ikke ha lest bøkene hans. Nå skal det sies at Ramadan er dattersønnen til Hassan al-Banna, noe alle kritikere elsker å trekke frem, uten at det er tydelig hva det innebærer. Arvesynd?
Al-Kubaisi forteller om den islam han vokste opp med, “religion og god samvittighet”. Han kjenner ikke den islam som skriker i gatene, og oppfordrer til hat, makt og invasjon. Jeg må si meg enig med ham. Det er det samme jeg vokste opp med, og som jeg faktisk føler jeg lever med den dag i dag. De hatefulle som han snakker om er marginale grupper som mediene dessverre gir altfor mye oppmerksomhet. Hatefulle angrep som nevnes i filmen har jeg aldri opplevd å høre i en norsk moské.
Helt på avslutningen er vi i Norge igjen. Det er 17. mai, og al-Kubaisi erklærer sin kjærlighet til Norge. Jeg er enig med ham, vi har mye å være glad for i landet vårt. Så snakker han om at friheten er truet, mens bilder av unge lekende muslimske jenter ruller over skjermen.
Billedbruken, satt sammen i det som sies, tegner et meget stygt bilde. Det gripes med begge hender av folk med en negativ agenda og som vil demonisere muslimer.
Analyse
Jeg mener at en dokumentarfilm vil alltid ha en vinkling, det har denne også. Den som lager filmen velger hvem han vil snakke med. Men det bør gå an å kritisere et valg som er til de grader lite objektivt som det altså er her. Jeg synes al-Kubaisi fortjener en takk for å ha vist oss at den tanken om den arabiske verden som en masse hvor individuelle tanker og ideer ikke eksisterer, altså ikke stemmer.
Det som imidlertid er uheldig er at filmen gjennom sin stil og budskap fører mot flere fiendebilder og stereotypier. Anklagene filmen fremmer fungerer retorisk med innskutte sitater som kan skape et bilde, men filmen er ikke særlig rik på debatt. En kan heller mistenke at forfatteren har snakket med venner og meningsfeller, for så å presentere synspunktene. Her kan man nok mistenke al-Kubaisi for å ha svaret på forhånd, for så å finne bevisene som skal til i etterkant. Filmen overbeviser de som allerede “vet” hva de vil mene. Det er ikke særlig sunt.
Heller enn en ikke-eksisterende konspirasjon om maktovertagelse i Europa kunne det vært en interessant øvelse å undersøke, og gjerne problematisere, DMB i Egypt.
Flere av påstandene som legges frem i filmen holder ikke, og en del kan rett og slett avvises fullstendig. Det er likevel viktig å peke på at det finnes viktige poenger der, selv om de drukner i en unødvendig konspirasjonsteori. Disse fortjener å bli løftet opp og frem, og diskutert og debattert. Jeg håper vi kommer så langt at så faktisk kan skje.