Den 31. august er det Verdens overdosedag. Stadig flere kommuner slutter seg til og markerer dagen hvert år. Norge er fortsatt på overdosetoppen i Europa og har for få forebyggende tiltak. Den sittende regjering, ved helseminister Bent Høie, har gått i bresjen for både utdeling av motgift mot heroinoverdoser. Og for Switch-kampanjen der man bistår heroinbrukere til å endre inntaksmetode, fra å røyke heroin fremfor å injisere.
Både heroinrøykefolie og heroinmotgift deles stadig hyppigere ut i de få kommunene som følger Stortingets nasjonale overdosestrategi, som nå går mot sin slutt. Dette krever sine evalueringer og vurderinger om kontinuitet i ny-prøvde livreddingstiltak. Nå er det viktig at Stortinget følger opp og danner en ny strategi til en ny stortingsmelding. Den bør i så fall hete Stortingets nasjonale strategi mot rusmiddelrelaterte dødsfall.
Det foregår en gledelig utvikling i LAR (Legemiddelassistert rehabilitering) som kan føre til betydelige konsekvenser. Det skal komme flere morfinpreparater, utover metadon og Subutex. Alle som erstatning for heroin. Denne utvidelsen vil også kunne føre til nedgang i heroinoverdoser og er støttet av alle landets brukerorganisasjoner. Ventetiden er likevel stadig for lang og kriteriene så strenge at de omtales som særnorske. Samtidig opplever pasienter motstand fra LAR mot at de trapper ned når de endelig føler for det.
Byrådet i landets to største byer planlegger å søke kommende regjering om å få starte forsøksprosjekt med heroinklinikker. Sannsynligvis får de positivt svar, uansett regjeringskonstellasjon. Det er liten tvil om at slike heroinklinikker vil bli langt mer treffsikre på pasientgrunnlaget når LAR får inn flere substitutter enn kun to. Likevel: Til tross for de nye tiltakene og de som skal komme, er situasjonen stadig svært urovekkende.
I Europa skiller vi oss ut med den strenge kriminaliseringen, politiaksjonene mot åpne rusmiljøer, som stadig pågår, og med rigide hjelpetiltak der de har alt for liten kapasitet og grell mangel på kunnskap om individualitet. Sist jeg ble lagt inn på rusakutt for stoffproblemer ble jeg lagt inn på en alkoholakuttpost og måtte spise medisiner mot alkoholkramper til tross for at jeg ikke drikker alkohol. «For sånn gjør de det der»
Når det gjelder kriminaliseringen uttalte Professor Frank Aarebrot nylig at Norge har så fulle fengsler at vi må leie dyre fengselsplasser av Nederland og det uten at noen spør seg hvorfor det kan være sånn. Jo, sa Aarebrot; det er fordi Nederland har en annen narkotikapolitikk.
Til tross for at Arbeiderpartiet, SV, Venstre, Senterpartiet og Høyre har vedtatt at pengene mot narkotikaproblematikk bør overføres fra justis- og til helsesektoren, fortsetter kriminaliseringen og den følgelige begrensningen av hjelpetilbud.
Så lenge den overordnede politikken er forbud, fører kriminaliseringen til at politiet herder rusmiljøet og skaper en desperasjon som gjør miljøet farligere enn opprinnelig. Teknikker uvikles på begge sider og de illegale miljøene ligger gjerne to skritt foran. Det er et kappløp. Når politiet klarer å slå til mot et større salgsnettverk, står et annet straks klart til å overta.
Forrige gang politiet tok ett eller to salgsmiljøer, førte det til delvis herointørke i Oslo og Bergen. Det varte et par uker. Konsekvensene var umenneskelige. Ran, forgiftninger, vold økte kraftig fram til heroinet kom tilbake for fullt. Tørken førte også til en eksplosjon i bruk av andre stoffer og nye avhengigheter ble etablert.
Kriminaliseringen skaper mye lidelse, og er dødbringende. Enhver skadereduserende innsats overfor aktive stoffbrukere anses som et paradoks til forbudspolitikken og medfører vegring blant styrende politikere mot videreutvikling og styrking av den humane tilnærmingen, som også innebærer livredding.
Det er grunn til å tro at man i ettertid vil riste på hodet av hvordan helsetilbudet ble begrenset for en pasientgruppe som levde under slike omstendigheter. Det alvorligste sviket er at de som er avhengige av heroin, har et langt bredere spekter av tilbud enn de som er avhengige av andre stoffer. Som kroniske pasienter får de langt flere rettigheter og muligheter enn de som velger medikamentfri tilfriskning eller de som har andre typer rusproblemer. Det eksisterer ingen rasjonell grunn til at kun heroin substitueres med alternative legale medikamenter. Eller at alle andre enn de som injiserer heroin og kun heroin avvises fra sprøyterommene.
Både amfetamin, alkohol og medikamentavhengighet krever også medisinske tilbud, nøyaktig som ved heroinavhengighet, det er eksisterer ingen rasjonell grunn tilden enorme forskjellsbehandlingen. La heller en pasient få tre foreskrevne Valium pr. dag, heller enn at de må oppsøke illegale miljøer, med langt sterkere medikamenter. Det er på høy tid at også amfetaminavhengige og alkoholavhengige får medisinske tilbud.
Alt de tilbys i dag, utover lavterskeltilbud er poliklinisk eller institusjonell behandling. Medisiner som substitusjon er for lengst en anerkjent praksis og gis i dag til nærmere 8000 heroinavhengige i Norge. Øvrige rusproblemer er svært bagatellisert til tross for at disse også fører til enorme samfunnskostnader, tragiske sykdomstilstander og høy dødelighet. Det er en grunn til at narkotikaproblematikken og overdosestatistikken er like ille som da LAR ble etablert og her tror jeg at vi er inne på sporet.
Arild Knutsen, leder i
Foreningen for human narkotikapolitikk