Søndag skal vi feire det Nobels fredspris faktisk handler om. I motsetning til det man kunne tro etter den politiske høsten her hjemme, er ikke Nobelkomiteen til for at avdanka norske parlamentarikere skal få en verdig slutt på karrieren i vakre omgivelser og med høye smørbrød. Nei, det handler faktisk om verdensfred.
Lite er mer skremmende enn tanken på en krig med atomvåpen. At Donald Trump og hans kollega Vladimir Putin i løpet av ti sinnssyke minutter kan ha 800–900 kjernefysiske raketter hver på vei mot utpekte mål på fiendens territorium, er en uvirkelig tanke. Bombene i Japan som endte den andre verdenskrigen, viste oss det vanvittig destruktive potensialet. Hundretusenvis av sivile liv gikk tapt. Men de døde ikke forgjeves. Deres død advarte menneskeheten for all ettertid mot disse kreftene. Hvis våpenet ikke var blitt brukt på Hiroshima og Nagasaki, ville det mest sannsynlig blitt brukt senere. Med enda større skadevirkning, og med større risiko for å sette i gang en dødelig dominoeffekt.
USAs konflikt med Nord-Korea, kulda mellom øst og vest og det labile forholdet mellom atommaktene Pakistan og India, har igjen skapt reell frykt for krig med atomvåpen. Den berømte dommedagsklokka viser at klokka er to og et halvt minutt på midnatt. Klokka som tikker ned mot menneskehetens kjernefysiske selvdestruksjon, har ikke vært nærmere å slå midnatt siden tidlig på 1950-tallet. En krig med atomvåpen vil ødelegge jorda og menneskelig liv slik vi kjenner det. At årets fredspris derfor går til Den internasjonale kampanjen for forbud mot atomvåpen (ICAN), er innlysende riktig. Og arbeidet har bred, folkelig tilslutning. En meningsmåling fra mai i år viste at 82 prosent av oss støttet norsk deltakelse i forhandlinger om atomvåpenforbud.
I denne skremmende dommedagskonteksten skulle man tro at vi, Norge, våre politikere og regjering, skulle jobbe for å forby disse våpenene. Det burde være et nasjonalt instinkt for oss, det lille landet som har gjort det til noe av et spesiale å megle fred på fremmede breddegrader. Som bidro med FNs første generalsekretær, og er vertskap for verdens mest prestijefylte, internasjonale pris, Fredsprisen. Det var da også en politisk refleks, inntil nylig. Men noe har skjedd siden daværende statsminister Jens Stoltenberg i 2013 tok initiativ til en stor, internasjonal konferanse om de sivile konsekvensene av atomvåpen. Den var den første i sitt slag, og vekket til live den internasjonale motstanden mot atomvåpen som førte til FN-forbudet som morgendagens prisvinner bidro til.
At forsvarsminister gjennom fire år og nåværende utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide ikke er til stede under morgendagens prisutdeling, er tatt til inntekt for at den norske regjeringen syns det er ubehagelig å klappe for en prisvinner de aktivt har motarbeidet. Søreide har troverdig og gyldig fravær. Men statsminister Erna Solberg er på plass og må gjøre gode miner til slett spill. Det viktige er ikke om Søreide er der eller ikke, men at Norge ikke var til stede da verden ga sitt ja til atomvåpenforbudet tidligere i år. Og det direkte pinlige er at Norge med statsminister Erna Solberg i spiss, da kampanjen mot atomvåpen fikk global oppmerksomhet og politisk tyngde i 2015, kuttet bevilgningene. Over natta. Likevel hadde utenriksminister Børge Brende mage til å hevde at regjeringen lojalt fulgte opp Stortingets vilje: «Regjeringen arbeider systematisk for å nå målet om en verden fri for kjernevåpen. Her arbeider vi konkret, langsiktig og langs flere spor», svarte han, og skyldte på økte utgifter til flyktninger for kuttene til fredsprisvinneren i Norge.
Flertallet av våre tillitsvalgte på Stortinget vil nemlig at Norge skal arbeide langsiktig for et rettslig bindende rammeverk for avskaffelse av atomvåpen. Men til tross for folket, til tross for Stortingsviljen, stemte ikke Norge for da 122 av verdens nasjoner signerte FN-traktaten i høst. Vi ville ikke engang bidra i debatten i FN. Neste år vil det være forbudt for de statene som underskrev avtalen å «utvikle, prøvesprenge, produsere, anskaffe, besitte, lagre, overføre, bruke eller true med å bruke atomvåpen». Atomvåpen er nå folkerettslig forbudt. Signalet er sendt. Normen satt. Men den gjengen ville ikke Norge henge med. Selvsagt stemte ikke atommaktene for forslaget. Heller ikke NATO-landene. Og derfor heller ikke Norge. Som om det skulle være en motsetning mellom vårt NATO-medlemskap og en aktiv innsats mot atomvåpen. Norge marsjerere videre i takt. Det er feigt. Det er udemokratisk. Og det er forvirrende. For hvem er vi, hva slags land vil vi være?
Regjeringen mener det er nytteløst å være for et forbud, når de nasjonene som faktisk har atomvåpen ikke er med. De hevder et forbud vil være kontraproduktivt. Det er en slags Catch 22-logikk i dette som kanskje er enda mer nedslående på menneskehetens vegne enn atomvåpnene. Resignasjonen som ligger i dette standpunktet, er forstemmende. Statsviter og kommentator i Dagens Næringsliv Janne Haaland Matlary ga kynismen og folkeforakten et ansikt og en stemme denne uka da hun kalte fredsprisen «feel good-prisen» og definerte prisutdelingen som «naiv, uprofesjonell og med politisk slagside» og «forfriskende ute av takt». Naiv? Ja, kanskje. Men lista er uendelig over de målene menneskeheten har satt seg fore og lykkes med mot alle odds. Streben mot og håpet om en bedre verden har alltid brakt oss videre. Uprofesjonell? Snakk om forakt for sivilsamfunnets ideelle innsats og kraft. Politisk slagside? Jeg formoder hun mener at en drøm om en atomvåpenfri verden er venstresvermeri. Det faller på sin egen, dødelige urimelighet. Og til slutt, Matalarys forfriskende utakt? Visst pokker er det utakt. De eneste som er i iskald takt her, er hun, Norge og atommaktene.
I morgen deles en av de viktigste fredsprisene på tiår ut i Oslo Rådhus. Ta til gatene, nordmenn, vis dem hvem vi egentlig er.