«Dette kan aldri erstatte tapet. Ingenting kan bringe deres kjære tilbake. Men vi trenger støtte og trøst når livet er som mørkest. Nå er livet som mørkest for dere. Dere skal vite at vi er der for dere».
Ordene over er forfattet av Hans Kristian Amundsen og ble framført av statsminister Jens Stoltenberg to dager etter 22. juli. Etter en sommer som har vært preget av uvanlig mange offentlige dødsfall og minneord, føles det riktig å ty til Hans Kristians kloke ord. Spesielt sterkt blir det når man tenker på at vi i går tok et siste farvel med nettopp Hans Kristian, vår tidligere nyhetsredaktør, senere sjefredaktør i Nordlys og deretter nær medarbeider for de to siste Ap-lederne.
Det er bare uker siden Hans Kristian skrev så nydelig om Reidar Nielsen, også han med solid bakgrunn fra Arbeiderbladet (Dagsavisen) og senere som sjefredaktør i Nordlys, at jeg ba om å få trykke det i Dagsavisen. Hans Kristian svarte at det ville være en ære. Så brukte han de neste ukene sin penn til å skrive like vakkert om Jan Henry T. Olsen og Thorvald Stoltenberg. Akkurat som da han som Jens Stoltenbergs taleskriver forfattet de berømte ordene som samlet Norge og gikk verden rundt i nasjonens vanskeligste dager, rørte han med ord som ga mening midt i det vanskelige og som kan hentes fram igjen og igjen til trøst og ettertanke. Jeg tenkte at jeg knapt har sett noen skrive bedre og mer verdige minneord, og at jeg over sommeren ville kontakte ham for å høre om han ville bidra mer i våre spalter. Det fikk jeg dessverre aldri sjansen til.
Når livet er som mørkest, er det godt å ty til minner og kloke ord. Selv om det kanskje ikke virker sånn akkurat nå, er det fint å vite at det vil komme solskinnsdager og glede igjen. Klemt inne mellom en begravelse for barnas oldefar på tirsdag og for Hans Kristian torsdag, hadde jeg en sånn dag da vi onsdag feiret familiens solstråle, vår første tenåring. At hun er blitt 13 år betyr også at det er gått tretten år og seks måneder siden jeg snakket med min eldste barndomsvenn for siste gang. Vi vokste opp som nesten-brødre med to mødre som var naboer og bestevenner. Tanken var at vi skulle følge hverandre hele livet.
Den dagen for 13 og et halvt år siden sto vi sammen på kjøkkenet hjemme hos meg og min kone mens 30-årsdagen min raste rundt oss. Jeg fortalte min kompis om babyen i konas mage. Det resulterte i at vi ble stående i timevis og snakke om livet vi hadde levd og hva vi forventet oss av de neste 50 årene. Jeg tenker ofte på det som ble vår siste samtale, husker fortsatt hvert ord som ble sagt og minnes også dagene, ukene og månedene etter. Vi fant trøst i de små sparkene i magen og kjente på kombinasjonen av sorg og glede som automatisk følger det å leve.
God fredag!