Deler av venstresiden ellers prøver å overkompensere for et par tiår med manglende religionskritikk. I kombinasjon med venstresidens generelle forkjærlighet for forbud kan det gi uheldige utslag, som når Espen Goffeng skriver hos NRK Ytring at vi ved å tillate burkini er i ferd med å «integrere kjønnsdiskriminering». Han vil heller «sette hardt mot hardt og gjøre ubehagelige ting». Sentrum-venstre-utvalget om integrering som kom til etter initiativ fra tankesmien Agenda, har på sin side tatt til orde for «nasjonale føringer for skolens arbeid mot barnehijab». Innvandringsdebatten er i ferd med å flytte seg, og posisjoner endres raskt, ikke minst på venstresiden.
Men Dagsavisen følger ikke etter. 26. august kunne vi lese et intervju med feminist Gro Lindstad som forteller at burkiniforbud er «et totalt bomskudd». På avisens debattsider på nett skriver Sofia Rana og Assad Nasir at det mislykkede forsøket på å innføre burkiniforbud er «et frampek om et totalitært Europa». I et annet innlegg sammenlignes burkini med våtdrakt, og innleggsforfatteren spør hva som egentlig er problemet. Dagsavisens egen Aslak Borgersrud skriver om barnehijabdebatten at «hijab er jo, tross alt, bare et klesplagg».
Det har vært nostalgisk fordi ingen snakker slik lenger. Det er som å se et videoklipp fra 80-tallet, et av dem der en pur ung Harald Eia i islandsgenser snakker i et stivt og litt formelt NRK-språk, den varianten som eksisterte en gang mellom Filmavisen og opphevelsen av kringkastingsmonopolet. Man kjenner jo igjen mannen, og forstår ordene, men alt sammen tilhører liksom en annen verden, som vi ikke lenger klarer å forestille oss. «Hijaben er bare et skaut» er like fremmed utdatert som om Filmavisen forteller oss at «kjekke unge menn og kvinner er på vei ut på landet for å plukke poteter, stå på, alle mann!»
Likevel er det forfriskende med Dagsavisens dekning. For hvis man leser mange av forbudstilhengerne, fremstår Dagsavisen som et rimelig tilsvar. Hvis en burkinimotstander er bekymret for at vi har klær som skiller mellom menn og kvinner, er det aldeles rimelig å spørre om det gjelder også når menn har dress og kvinner miniskjørt og bare armer. Hvis man er bekymret for seksualisering av unge kvinner, er det rimelig å spørre om det bare gjelder muslimer, eller om vi burde bruke noe mer tid på være urolige over en utvikling der pornokulturen er på full fart inn blant norske skoleelever, eller en virkelighet der Fotballfrue er større enn Dagsavisen og Minerva til sammen. Og hvis man er redd for ekstremistsymboler, burde man i hvert fall ta inn over seg at ekte islamister ikke lar kvinner gå på stranden, hverken med eller uten burkini.
Hvis vi ser på de konkrete politiske spørsmålene, lander altså Dagsavisen ganske riktig: Forbud er ikke veien å gå i disse spørsmålene. Det løser få problemer, skaper flere nye, er uhåndterlig å avgrense og prinsipielt problematisk. I debatten som handler om burkini, har Dagsavisen på mange måter rett.
Saken er imidlertid den at dette ikke handler om burkini. Det handler om en uro over at religiøs lov gjør seg synlig gjeldende på en måte vi ikke kjenner fra før, og ikke helt aner konsekvensene av. Men det er ikke lett å begrunne forbud ut ifra en slik uro, og det er vanskelig å finne et språk for den. Derfor snakker vi om plagg og kvinnekropp og seksualisering og vi finner opp prinsipper vi ikke visste vi hadde, for å kunne gå imot det som på overflaten er harmløse klesplagg. Det fører galt av sted, fordi man for å få argumentet til å gå opp må demonisere plaggene og umyndiggjøre dem som bruker dem. Uroen er alt, de konkrete argumentene intet.
Men likevel har de som er urolige, rett. Selvsagt finnes de som uansett og alltid vil være mot islam, mot det fremmede og de fremmede. Men i bunn og grunn har vi ikke funnet noen god måte å håndtere denne for oss nye formen for religiøsitet på.
For all del: Man kan si at vi har bibelbelte og Jehovas vitner og jøder med kippa og sikher med turban. Men det er tre viktige forskjeller som forklarer uroen. Den første er teologisk: Selv om det varierer med ulike teologiske retninger og fra person til person, finnes det en muslimsk mainstream som i større grad ser religiøse skrifter som kilde til detaljerte leveregler. Og om de fleste av disse er uproblematiske, er det nok mennesker som holder seg med nok regler som kan være problematiske for måten vi lever sammen i samfunn på, til at resten av samfunnet legitimt bekymrer seg over det.
Den andre forskjellen er at dette er nytt. Vi kjenner bibelbeltet og deres motstand mot kortspill og dans og sex og alt som er moro. Vi vet hva det er snakk om, hva slags konsekvenser det kan gi. Det finnes mange som får sine liv begrenset av dette, men vi vet også hvordan vi skal kjempe imot. Med unntak av de aller mest aparte sektene har vi gode kanaler inn, fordi det finnes en delt historie og overlappende felles forståelser.
Til sist er det slik at mens de andre variantene av dette enten er små eller i tilbakegang, er lovreligiøs islam fortsatt i tilsynelatende fremgang, både gjennom innvandring og gjennom aktiv organisering blant ungdom og i noen moskémiljøer.
Til sammen gir disse tre forskjellene en uro, fordi denne formen for lovreligiøsitet, kombinert med verdiforskjeller og polariserte identiteter, skaper nye utfordringer for fellesskap. Rasjonell argumentasjon og konstruktiv uenighet fungerer ofte best på små flater, der man kan være sånn nogenlunde enige om hva slags argumenter som teller, hva slags empiri som gjelder og der man i hvert fall forstår den andres mål. Storsamfunnet har ikke funnet gode strategier for å håndtere verdidebatt med lovreligiøse.
Jo da, Dagsavisen har rett: Det er håpløst å forby burkini. Det strider mot våre prinsipper og verdier, og det ville være dypt urimelig overfor mennesker som ikke gjør noe annet enn, uten å skade noen, å praktisere sin tro også til vanns.
Men at det er nytteløst, er ikke noe å glede seg over. Det er mer en konstatering av at vi ikke har mange gode og forsvarlige liberale virkemidler mot denne type verdikonflikter i samfunnet. Og da vil ropene om forbud alltid komme, og rette seg mot det siste utslaget av det som fører til uro.
Det konservative svaret på denne kompliserte utfordringen er at vi må redusere tempoet på innvandringen, mens vi jobber for å redusere spenningene og verdiforskjellene. Da kan også ropene om illiberale forbud bli lavere.
Jeg lurer på hva Dagsavisens svar er.