Det er de mange terrorangrepene i Europa den siste tiden som har gjort Ulstein veldig, veldig sint – hvis vi skal tro det hun skriver i artikkelen «I seng med fienden» i Dagsavisen 8. juni. Artikkelen ble til og med skrevet før de siste dagers anslag – jihadistiske angrep i Paris og Belgia, der gjerningsmennene ble drept før de fikk forvoldt mer skade, og det antimuslimske angrepet ved Finsbury Park-moskeen i London, der elleve mennesker ble såret.
Det er Saudi-Arabia som er fokuset for Ulsteins sinne. Hun aksepterer at jihadistisk terrorisme har «noe med islam å gjøre», men hennes anliggende er at myndighetene ikke må «mistenkeliggjøre helt vanlige, fredelige muslimer på flukt eller bosatt i vårt land». Som om myndighetene gjorde det. I stedet retter hun sinnet mot Saudi-Arabia, og landets finansiering av wahhabittisk islam rundt omkring i verden – og mot våre myndigheter, som handler og samhandler med Saudi-Arabia i ulike sammenhenger.
Jeg forstår Ulsteins anliggende. Det er dumt å bli sint på fredelige muslimer. Ikke bare dumt – det kan få fatale følger, slik angrepet ved Finsbury Park-moskeen viste. Men jeg vet ikke om det er så veldig mye klokere å finne en annen adressat for sinnet, bare fordi den passer bedre med skribentens ideologiske skylapper.
Terrorisme er et komplekst fenomen, og det er mange punkter vi må forholde oss til for å redusere faren jihadistisk terror utgjør:
• Identitetsproblematikk i minoritetsmiljøer
• Forestillinger om kalifatet
• Krigen i Syria og IS
• Salafistisk teologi generelt
• Saudisk wahhabisme
• Vestlig utenrikspolitikk
• Offernarrativer knyttet til vestlig utenrikspolitikk
• Offernarrativer knyttet til muslimers stilling i Vesten
• Innvandringspolitikk
• Økonomisk, sosialt og kulturelt utenforskap
• Etterretningsarbeid og politiarbeid
• Psykologi
I dette bildet er det åpenbart dumt å være sint på fredelige muslimer, ikke bare fordi det er urimelig, men også fordi det kan bidra til å forverre identitetsproblematikken og vanskeliggjøre etterretningsarbeid og politiarbeid. Men uansett hva vi mener om det religiøse diktaturet i Saudi-Arabia, er vi også nødt til å samarbeide med landet i kampen mot IS. Det er forståelig at en venstreliberaler som Ulstein er heftig uenig med regjeringen, men det er uklokt å spille opp under offernarrativer knyttet til muslimers stilling i Vesten.
Altfor mange samfunnsdebattanter som kommenterer terrorisme, er mindre interessert i hvordan man faktisk møter den komplekse terrortrusselen, og mer interessert i å score politiske poeng mot motstandere. Og i den konteksten blir sinne altfor ofte en nyttig følelse å spille på, så fremt den kan rettes mot grupper man ikke liker. Man kan med omtrent samme rett være sint på politikere som har akseptert høy innvandring og kommentatorer – eller muslimske ledere – som har vært unnfallende i møte med ekstrem islamistisk teologi eller urimelige offernarrativer. Ingen av delene er spesielt fruktbart for å møte terrortrusselen.
Og gir det virkelig så mye mening å være rasende på Saudi-Arabia, men ikke norske salafister? Skal vi se dem kun som ofre for saudisk påvirkning? Hva om bakgrunnen for deres teologi kommer fra Pakistan? Landet har hjemmeavlet ekstremisme som er eldre enn saudisk wahhabisme-eksport? Hva om teologien kommer fra Somalia eller Sentral-Asia? Og skal vi da også se på norske antimuslimer bare som ofre for den såkalte kontrajihadismens propaganda, og ikke være sinte på dem heller?
Som sagt: Jeg forstår Ulsteins anliggende. Hvert eneste terrorangrep utløser en ny runde med urimelig sinne mot fredelige muslimer. Og det er rett at den tomme frasen «det har noe med islam å gjøre» bare blir et slagord som ikke løser et eneste problem. Men det hjelper lite å erstatte en forenklet forståelse av slagordet med en annen. Ikke all radikalisering skyldes Saudi-Arabia, og ikke all problematisk teologi er wahhabisme. Det er mange man med en viss rett kan rette sinne mot, hvis det først er det man skal gjøre. Ulsteins sinne går forutsigbart så langt bort fra norske muslimer som hun klarer å få det, og om noen norske aktører skal ha skyld, er det høyresiden. Forutsigbart vil noen på høyresiden da bli – nettopp – sinte, de også. Så kan de være sinte på hverandre, Ulstein og Fremskrittspartiet. Veldig, veldig sinte.
I Ulsteins forståelse vil det slemme sinnet være det Fremskrittspartiet utviser, mens det gode sinnet vil være hennes eget. Men om det gjør oss bedre i stand til å håndtere behovet for å samarbeide med Saudi-Arabia samtidig som vi er på vakt mot landets spredning av wahhabisme, til å bekjempe både utenforskap og offernarrativer blant innvandrere, til å få en bedre kontrollert innvandring og mindre betent innvandringsdebatt, til å bekjempe IS og samtidig avslutte borgerkrigen i Syria – det er jeg ikke så sikker på.