Regjeringen har forankret anbudspraksisen med fri konkurranse mellom tilbydere etter anbudsrunder i EØS-avtalen. Dette har skapt en rettslig hengemyr innen offentlige velferdstjenester. Uttalelser fra flere fremtredende norske jurister med Europarett som spesialitet tyder på at en slik praksis ikke gjelder for velferdssektorene. Professor Hans Petter Graver har for eksempel uttalt at barnevernet ikke er et marked i EØS-avtalens forstand, på linje med private tjenester i helsevesenet og eldreomsorgen.
Barnevernet er en del av den statlige myndighetsutøvelse, og staten har ingen konkurrent som kjøper av barnevernstjenester. Professor Graver og hans juskolleger mener derfor det er en politisk avgjørelse når regjeringen legger slike tjenester ut på anbud. I så fall er det vår oppfatning at regjeringen har utøvd et dårlig politisk skjønn. En god barnevernstjeneste forutsetter at de som har det daglige ansvaret for den, kan basere seg på langsiktige og trygge rammevilkår. Barnevern er således dårlig egnet for tradisjonelle anbudskonkurranser der kortsiktige økonomiske kriterier oftest blir avgjørende. – Det gjelder for øvrig for alle norske universelle velferdstjenester. De representerer ikke noe marked, slik Graver uttrykker det, men representerer en kommunal og statlig myndighetsutøvelse. Slik tenkt vil Byrådet i Oslo seire i forhold til EØS-avtalen og ESA.
Vår regjering kommersialiserer statlige velferdstjenester ved å organisere disse enten som statlige særlovsforetak, frittstående statlige stiftelser eller hel- eller deleide statlige aksjeselskap under privat aksjelovgivning. Disse organisasjonene er konkurranseutsatt og underlagt EØS-avtalens anbudsregime. De handler med tjenester drevet av profittmotiv og opererer som både tilbydere og utførere av tjenester i markedet. De bedriver outsourcing som det heter, og gjennomfører på den måten regjeringens omfattende privatiseringsprogram gjennom konkurranseutsetting.
Eksempelvis:
1. De regionale helseforetakene (RHF) organiserer sykehusene i form av en konsernmodell med hver enkelt av disse som underbedrifter.
2. Luftambulansetjenesten er eid av de fire regionale helseforetakene, og setter den operative delen av tjenesten ut gjennom anbud .
3. Videre, Equinor (Statoil), Telenor og Posten er aksjeselskap. Noen er børsnotert.
Når et foretak, en stiftelse eller et selskap setter ut deler av sin produksjon til underleverandører kalles det altså outsourcing. Ved å la spesialiserte selskaper utføre operasjoner bedre og rimeligere kan foretaket prioritere videreutvikling av sitt kjerneprodukt eller sin kjernekompetanse. Privatisering og annen form for outsourcing i offentlig sektor er blitt vanlig, også innen ulike former for interkommunalt samarbeid. Men ofte med kritiske resultater, ikke minst i et demokratisk og utførerperspektiv. Folkevalgte organ abdiserer fra tilsyn og kontroll, mens utførelsen av de privatiserte tjenestene skjer etter prinsippet om maksimal inntjening, mens kvalitet blir sekundært.
Renovasjonsskandalen i Oslo i 2016–2017 vakte debatt om behovet for god og presis planlegging og kommunaldrift vs. privatisering. Da Oslo kommune fikk inn tilbudet fra private Veireno om å overta ansvaret for søppeltømmingen i Oslo for tre år siden, trodde de knapt sine egne øyne. Det virket jo så bra og var skikkelig billig. Det var ikke langt unna at kommunen kunne spare 80 millioner kroner hvert år. Så gikk det skikkelig galt. Veireno maktet ikke oppgaven og ble slått konkurs. I fjor måtte Oslo kommune selv overta ansvaret for søppelkjøringen med store tap. Dette kalles insourcing.
Luftambulansetjenesten baserer seg på outsourcing av livsviktige ambulansetjenester ved konkurranseutsetting. Men har endt opp i et mareritt der helseminister Bent Høie kan bli tvunget til å skrote konkurransen eller la avmektighetens mørke senke seg over pasienters liv framover.
Det skjer noe fra vår blåblå regjerings side, uten at grunnleggende problemer løses. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) vil nå skjerme de ideelle fra korte tidsavgrensede kontrakter i barnevernet basert på anbud. Nylig sendte BLD brev til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) og opplyste at slike anbudsavtaler heretter skal erstattes av langsiktige avtaler som løper fram til en av partene sier dem opp. Et positivt signal.
Fra 2017 innføres også nye regler for offentlige anskaffelser. Stortinget ønsker at stat, kommuner og fylkeskommuner gjennom sine innkjøp skal bidra til færre brudd på menneskerettigheter og bærekraft, også andre steder i verden gjennom underleverandører og eierskap. Derfor skal offentlige innkjøpere nå kreve egnede rutiner for å fremme respekt for grunnleggende menneskerettigheter og bærekraftig utvikling ved innkjøp fra leverandører med risiko for brudd på disse områdene. Alle tilbydere må vise at de har gode nok rutiner for å avdekke kritikkverdige forhold. Dette kan bli vanskelig for mange private selskap og bedrifter i en til dels kaotisk markedsøkonomi.
Så vi trenger en debatt om statlig egendrift og tilbakeføring av privatiserte tjenester, dvs. insourcing. Altså det motsatte av privatisering og outsourcing av statlig finansiert velferd.
I en tidligere versjon av denne kronikken ble det referert til Stiftelsen Norsk Luftambulanse, ikke Luftambulansetjenesten, slik det nå er rettet til. Vi beklager feilen.