Når Nord-Korea i disse dager står på den politiske agendaen, snakker vi igjen om landets brudd på internasjonale forpliktelser. Vi forferdes av kjernefysiske prøvesprengninger, av atomraketter og hydrogenbomber. Og vi advarer om økende politiske spenninger og usikkerhet i regionen. Dessverre snakker vi lite om de humanitære forholdene som det nordkoreanske folket lever under.
Det er sjelden vi får nyheter om menneskerettighetssituasjonen i Nord-Korea. Likevel vet vi at den nordkoreanske befolkningen utsettes for overgrep som er blant de groveste og mest omfattende i hele verden. En detaljert rapport fra FNs granskningskommisjon for Nord-Korea dokumenterte i 2014 at regimet var ansvarlig for blant annet systematisk utryddelse av folkegrupper, slaveri, tortur, seksuell vold, tvangsaborter, forfølgelse og utsulting av store deler av befolkningen.
Bakgrunnen for overgrep er som oftest antatt eller reell illojalitet mot regimet. De nordkoreanske myndighetene kartlegger individer og familiers lojalitet til staten og tildeler dem sosial status på bakgrunn av denne vurderingen. Den sosiale rangstigen gir grunnlag for tilgang til utdanning, arbeid, helsetjenester og mat. Personer som antas å være fiendtlige mot staten, får minimal tilgang til velferdsgoder og er mer utsatte for diskriminering og overgrep. For å avdekke trusler mot staten, overvåker myndighetene befolkningen gjennom blant annet bruk av informanter og kommunikasjonskontroll. Vitner forteller om et samfunn hvor enhver må passe nøye på hva de gjør og sier og hvem de uttaler seg til, også blant venner og familie. En lunken hyllest til leder Kim Jong-un eller en positiv uttalelse om fiender av staten kan få dramatiske konsekvenser. Straff for forbrytelser kan også utvides til den skyldiges familie, søsken og foreldre slik at tre generasjoner fengsles sammen.
Regimet ser på religion som konkurrerende ideologier som hindrer fullstendig lojalitet overfor Kim-lederne. Tidligere leder Kim Il-sung uttalte tilsvarende at religiøse mennesker tror på myter og at de burde dø for å kurere oppførselen sin. Personer som avsløres som religiøse, risikerer derfor lange fengselsstraffer og settes automatisk nederst på den sosiale rangstigen. Kristne beskyldes i tillegg for å være agenter for vestlige kristne land, og er ytterligere utsatt for forfølgelse.
Forholdene i politiske fangeleirer vekker spesielt bekymring. Flere rapporter dokumenterer forhold fra disse leirene som kan sammenlignes med konsentrasjonsleirer under Nazi-Tyskland. Fangene utsettes for vilkårlige henrettelser, utstrakt og systematisk bruk av tortur og vold, tvungne aborter, tvangsarbeid og utsulting. FNs granskningskommisjon for Nord-Korea anså behandlingen av fanger i politiske fangeleirer og alminnelige fengsler samt forfølgelsen av religiøse som forbrytelser mot menneskeheten.
Siden 1990-tallet har en varierende strøm av nordkoreanere flyktet til Kina for å unnslippe forfølgelse, men også for å skaffe mat og arbeid. Nordkoreanske flyktninger som oppdages av kinesiske myndigheter, transporteres imidlertid tilbake til Nord-Korea, til tross for Kinas forpliktelse til å gi flyktninger beskyttelse. Stefanusalliansens partner, Tim Peters, rapporterer om en intensivering av kinesiske myndigheters arbeid med å identifisere og tvangsreturnere nordkoreanere. Det siste eksempelet er ti nordkoreanske flyktninger som ble arrestert i Kina 4. november. De står nå i fare for å returneres til Nord-Korea. Nord-Korea anser flyktninger for å være forrædere, og de som returneres, risikerer harde straffer.
Til tross for omfanget av menneskerettighetsovergrep i Nord-Korea, er stemmene som taler folkets sak knapt hørbare i dagens diskusjon om Nord-Korea. Og selv om overgrepene mot sårbare nordkoreanske flyktninger i Kina er godt dokumentert, er det få land som åpent utfordrer Kina for tvangsreturene til Nord-Korea. Det nordkoreanske folket trenger flere sterke støttespillere og modige stemmer som vil løfte menneskerettighetssituasjonen i Nord-Korea opp på den politiske dagsordenen. Vi oppfordrer derfor Solberg-regjeringen til å påta seg en slik rolle og:
• Arbeide aktivt for å styrke søkelyset på menneskerettighetsbrudd i Nord-Korea i internasjonale fora, men også gjennom uformelle kanaler.
• Støtte lokale organisasjoner som forsvarer nordkoreaneres menneskerettigheter og bistår ofre for overgrep.
• Utfordre Kina til å stanse tvangsreturene av nordkoreanske flyktninger, og samarbeide med FNs høykommissær for flyktninger.
Å løfte opp nordkoreanernes sak kan være et vanskelig, upopulært og muligens kostbart valg. Norge har likevel en lang tradisjon som pådrivere for menneskerettigheter og flyktningers rettigheter. Hvis vi skal følge opp vårt ansvar for å beskytte mennesker mot grove overgrep må vi være stemmen som tør å sette søkelyset på det forsømte nordkoreanske folket.