Det skrives med store typer om kriminelle gjenger på Holmlia om dagen, og jeg undrer meg om hva det gjør med disse unge å få denne merkelappen «kriminell» klistret i pannen. Hjelper vi dem å ta gode valg, eller dytter vi dem fra oss og mot dem som utfører kriminelle handlinger? Artikkelen er mine tanker basert på at ungdommer som utfører kriminelle handlinger blir «kriminelle» fordi det er det mest rasjonelle de kan gjøre.
Jeg jobber til daglig på Bjørnholt VGS, med frafallsproblematikk, og møter mange flotte ungdommer som trenger litt ekstra støtte i hverdagen. Ingen er like, og de har behov for forskjellige typer støtte. Som et av mine viktigste verktøy i verktøykassen har jeg ikkevoldskommunikasjon (IVK), også kalt kontaktskapende kommunikasjon. Jeg sitter i styret i IVK Norge, og det er et tema jeg brenner for.
Tanken bak IVK er at vi alle har grunnleggende behov som vi ønsker å dekke. Når disse behovene ikke blir dekket opplever vi kjipe følelser, blant annet: ensomhet, fortvilelse, sinne og likegyldighet. I prinsippet skal vi derfor bruke (de kjipe) følelsene våre til å finne ut hva vi trenger. Når vi har identifisert behovet, dette kan være: fellesskap, forståelse, trygghet, kjærlighet (ca. 50 totalt), så handler det om å legge en strategi for å få dekket behovet. Og det er her det ofte går galt.
Om man som ungdom trenger mestring så er det videregående skole som burde være den typiske instansen til å dekke dette behovet, men sannheten er at ikke alle mestrer skole og mange faller ut. Om man som ungdom trenger omsorg og nærhet så er det familien som ofte er de som gir oss dette, men ikke alle ungdommer får den omsorgen de trenger i hjemmet. Om man trenger tilhørighet så er det ofte fritidsaktiviteter og venner som gir oss dette, men ikke alle finner seg til rette i fotballen eller i vennegjengen. Så hva gjør man da? Om ungdommene ikke får dekket sine behov med én strategi, så forsøker de andre strategier. Om man ikke har det så bra hjemme, eller ikke opplever mestring på skolen, kan man også overkompensere med andre ting. Spenning er et sterkt behov for mange ungdommer, og definitivt et behov man vil få dekket ved å lefle med kriminelle handlinger.
Jeg tenker at det å bli med på kriminelle aktiviteter er et veloverveid valg, basert på en underutviklet ungdomshjerne. Som vi vet av forskning har ungdom en hjerne som ikke er spesielt godt koblet for å tenke langsiktig, og dermed kan lovnader om rask tilgang på penger, damer, posisjon, beskyttelse, «karriere» etc. virke veldig forlokkende. De loves sikkert at det er «umulig» å bli tatt, og at man vil bli godt tatt vare på. I starten vil jeg tro man tar noen småjobber, og at man jobber seg oppover, slik det er i de fleste kriminelle nettverk. Jeg vil anta at en stund er dette en flott livstil, med lette penger, mye spenning og man mestrer livet på en bra måte. Men det som kastes opp, kommer også ned igjen. Etter en stund vet politiet hvem man er, de passer på og pågriper og ransaker, og til slutt blir man tatt. Fra da av blir det søte liv fort vanskelig. Når man er en kjenning av politiet, må man anta at politiet følger med og er «på ballen». Da kan man aldri være trygg, og man må være konstant på vakt. Mange av de yngste lever dobbeltliv med en maske sammen med familie og på skolen, og en annen maske med gjengen. Dette er også slitsomt, og går utover behovet for å ikke late som vi er noe vi ikke er.
En dag blir det for mye, det er for slitsomt. Han vil ut. Å være med i en gjeng som driver med ulovlig aktivitet var visst ikke så enkelt som han trodde. Så hvor leveres utmeldingsskjemaet? Å nei, det finnes ikke? Så rart, for ingen fortalte ham at det var «livstidsabonnement» han sa ja takk til. Plutselig er ikke spenning et viktig behov, behovet for trygghet og forutsigbarhet står nå fremst i rekken og banker på døren. Men det er som sagt ikke bare å melde seg ut, og man vil ikke/bør ikke/kan ikke fortelle alt man vet om ting som har skjedd på «innsiden» til de på utsiden, det kan være farlig.
Nå står man i en klassisk limbo: Når man har rotet seg inn i noe som så forlokkende ut, og vil ut, men det ikke finnes en «rutine» for utmeldelse, hva gjør man da? Og nå kan vi trekke inn dagens situasjon: Om man er «kriminell» på Holmlia, hvordan skal vi ta imot dem? Det er side opp og side ned med velmenende råd fra lokalbefolkning og politikere som foreslår ungdomsklubber og tur i skogen, og det er vel og bra. Men om vi skal hjelpe disse ungdommene må vi i dialog med dem. Det er ikke sikkert at en ungdom som nettopp har blitt brukt til å slå ned andre skal inn i nærmeste fritidsklubb, det kan gjøre mange utrygge. Det er heller ikke sikkert at en som pusher pot eller røyker selv skal rett inn i ungdomsmiljøet igjen, kanskje finnes det en bedre løsning, en løsning vi ikke kjenner ennå. Vi kan anta at de som ender opp med å utføre kriminelle handlinger, brenner mange broer til barndomsvenner, og at det derfor ikke bare er å ta opp telefonen og invitere seg inn på «boller og brus». Jeg vil også anta at for de som har gått inn i kriminelle miljøer, og som på et tidspunkt vil ut, så følger det en del skam. Derfor tror jeg det er viktig at vi voksne ikke moraliserer valgene ungdommene tar når de blir kriminelle. På et tidspunkt var det kanskje et naturlig valg, men etter hvert så lærte noen at de tok feil. Det er lov å gjøre feil.
Men siden vi har problemer i dag, og dette med ungdomskriminelle miljøer er på agendaen, så må vi plassere skylden, og jeg har nettopp frikjent ungdommene selv. Mange vil legge skylden på foreldrene, og si at de ikke gjorde jobben sin, men da sier jeg: De fleste foreldre gjør så godt de makter for å være så gode foreldre som de klarer, de elsker barna sine, men av og til klarer de dessverre ikke å gi barna det de trenger. Er det noen andre vi kan skylde på? Politiet selvfølgelig, de plager jo disse ungdommene og løper etter dem, klart at politiet må ta litt av skylden. Men nei, politiet har dessverre ikke noe skyld, de gjør faktisk bare jobben sin. Så hva med skolen, de klarer jo ikke å ta vare på ungdommene, for ungdommene dropper jo ut. Personlig så vet jeg at skolen, utfra de ressursene som de får tildelt, gjør en fantastisk jobb for å forhindre frafall. Hva med politikerne? Nei, de er styrt av oss, valgt av oss, så de kan nok ikke tas denne gangen heller: Vi får de politikerne vi fortjener. Så da er det bare den store stygge ulven igjen: Barnevernet. Gjør de nok? Mange vil si nei, og si at de må fange opp dette lenge før. Jeg er uenig: barnevernet her i Søndre Nordstrand jobber det de klarer utfra gitte ressurser, og de bryr seg virkelig om ungdommene, dette vet jeg også personlig fordi jeg jobber tett med dem.
Folk har blitt skutt og ungdomskriminaliteten øker. Vi voksne går i tog og samles på torget. Dette synes vi er ubehagelig og vi ønsker å legge skylden på noen. Vi synes det er grusomt, trist tragisk, og mange bruker mye tid på å fremheve det som er bra med Holmlia. Men la oss ikke starte med å fordele skyld. La oss heller ikke starte med å lage «løsningene» før vi vet hva problemet er. Om vi fokuserer på tjenestene vi skal hjelpe disse unge «kriminelle» ut av knipa med, før vi vet hva de har behov for, kan vi risikere å kaste mye penger ut av vinduet. Først diagnose, deretter medisin. Hvordan skal vi stille diagnosen?
Det er nok mange mulige svar, men jeg tror personlig ikke straff, skyld og moralisme er en del av svaret. Derimot tror jeg at dialog er viktig. Vi som er voksne må våge å bry oss, og våge å stille de vanskelige spørsmålene, våge å melde bekymring til barnevernet, våge å ringe politiet. Vi må snakke med hverandre, og vi må snakke med fagpersoner. Men like viktig som hva vi sier, er om vi har hjertet med oss i det vi sier. Ofte skal vi voksne fikse ting. Jeg tror at disse ungdommene ikke trenger å fikses. De trenger å bli lyttet til, bli forstått, oppleve omsorg, være trygge, ha rammer, ha håp, et meningsfylt liv, mestre hverdagen, bli respektert. For dette er behov de ubevisst har søkt i gjengen sin.
Og viktigst av alt så tror jeg de ikke ønsker skammen av de voksnes fordømmelse. Det er lov å gjøre feil, og det er et valg å tilgi. Så folkens, når vi skal adressere disse unge kriminelle så foreslår jeg at vi møtes et sted. Hvilket sted? Det finnes et sted bortenfor rett og galt, skal vi møtes der?