PETROLEUMSLANDET: Hva gjør den norske stat når den blir saksøkt på grunn av 23. konsesjonsrunde? Annonserer 24. konsesjonsrunde, skriver artikkelforfatteren. FOTO: NTB SCANPIX

PETROLEUMSLANDET: Hva gjør den norske stat når den blir saksøkt på grunn av 23. konsesjonsrunde? Annonserer 24. konsesjonsrunde, skriver artikkelforfatteren. FOTO: NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

27-07-2017

Det er nok nå!

Det er på tide å ta systemdebatten. Klimasøksmålene som vi nå ser også i Norge, er et symptom.

Mens den norske stat er saksøkt av Greenpeace og Natur og Ungdom for 23. konsesjonsrunde, er nå det statskontrollerte Statoil blant 37 saksøkte i en sak reist av californiske saksøkere på grunn av klimaendringene petroleumsselskapene bidrar til.

Dette er en del av en internasjonal trend. Det er hundrevis av søksmål verden over mot stater og mot selskaper. Fortvilte mennesker og representanter for miljø og for fremtidens generasjoner setter sin lit til at domstolene skal være klimaets, miljøets og menneskerettighetenes beskytter. Det er for mange den siste skanse i et demokratisk system når det politiske motet for den nødvendige omstillingen til bærekraftige samfunn svikter.

Å gå rettens vei skulle ikke ha vært nødvendig i Norge, i Gro Harlem Brundtlands hjemland. Brundtland ledet FN-kommisjonen som for 30 år siden presenterte rapporten Vår felles framtid, som gjorde uttrykket «bærekraftig utvikling» verdenskjent. Rapportens forfattere avsluttet bevisst med ordet «nå» - vi trenger handling nå. Tretti år senere må altså miljøorganisasjoner saksøke Norge fordi staten åpner et nytt område i sårbare nord for olje- og gassutvinning, i strid med Parisavtalens mål og prinsipper. Ny storstilt olje- og gassutvinning i slike sårbare områder er åpenbart i strid med en av de grunnleggende forutsetninger for en bærekraftig utvikling: et levelig klima.

Hva gjør den norske stat når den blir saksøkt på grunn av 23. konsesjonsrunde? Annonserer 24. konsesjonsrunde. Og mens partene forbereder saken som skal opp i november i år, er en av nyhetene i sommer at statskontrollerte Store Norske ber om mer penger fra Staten for å kunne gjenoppta kullgruvedrift på Svalbard. Dette møtes ikke med en mediestorm, til tross for at et hovedargument fra politikere som vil ha det til at norsk olje- og gassutvinning er bærekraftig er at norsk gass (vi later som om vi glemmer oljen) skal erstatte kull. Men selvfølgelig: alle vet jo at Norge må få ha litt (og litt mer) kullgruvedrift på Svalbard – sikkert den reneste i verden den også, slik som vår olje- og gassutvinning. Bortsett fra at det ikke er sant, eller forsvarlig, eller rettferdig.

Det er staten som skulle legge til rette for den nødvendige omstillingen, ikke være en sinke for den. Det er fordyrende og forsinkende om Norge må saksøkes til fornuft hvert skritt av veien. Det er også et eklatant brudd på samfunnskontrakten mellom oss som borgere og den norske stat. Det er forstemmende at det nærmest er en klisjé å påpeke at vi har politiske ledere som følger flokken (les: meningsmålingene) i stedet for å ta ansvaret for å lede Norge inn på en bærekraftig kurs. Kursen vi er på nå er det som forsker Bjørn Samset ved CICERO Senter for klimaforskning kaller for tut-og-kjør-sporet når det gjelder klima. Og det er ikke en gang bare klima – også når det gjelder flere andre av hittil identifiserte ni planetens tålegrenser er vi på en veldig sikker vei mot en veldig usikker fremtid. Bærekraftige samfunn forutsetter at vi holder oss innenfor planetens tålegrenser. Dette er så opplagt at det er ufattelig at det fortsatt for det meste ignoreres i den politiske debatten.

Snart står Arendalsuka for tur – Norges største politiske møteplass. Jeg ser frem til å delta i flere debatter i Arendalsuka. Derunder skal jeg på vegne av Concerned Scientists Norway utfordre inviterte politikere med vårt forskningsbaserte opprop om den nødvendige omstillingen. Vi håper på en konstruktiv og god debatt, som kan bidra inn i valgkampen.

Jeg håper at vi kan se frem en valgkamp som handler om hvordan vi kan få til den helt nødvendige omleggingen fra en fossilbasert og ikke-bærekraftig økonomi og til fornybarbaserte og bærekraftige samfunn. Det vil innebære at de fleste partier må tenke nytt og mer helheltlig og fremoverskuende enn de er vant til.

Partiene som vil bety noe på sikt må tørre å ta debattene om de store spørsmålene. Er det mulig med en vekstbasert økonomi innenfor planetens tålegrenser? Hvis ikke, hvordan kan vi legge om fra en økonomi hvor økonomisk vekst er målestokken på om det går godt, til en hvor det er vår velferd og trivsel som er målestokken, uavhengig av om økonomien vokser eller krymper eller flater ut? Hvordan kan vi bevare vårt gode velferdssamfunn (og inkludere dem som faller utenfor i dag) samtidig som vi omstiller oss fra den fossilbaserte økonomien? Hvordan skal vi sørge for meningsfylte liv i en endringens tid hvor teknologi erstatter arbeidskraft? Hva vil en virkelig bærekraftig sirkulær økonomi innebære?

Det er på tide med denne kritisk viktige systemdebatten. Det er nok nå, av mediestormer i små vannglass av trivialiteter, av personfokusering, og av orwellsk nytale om Norge som det bærekraftige petroleumslandet. Det er på tide å snakke ordentlig om det er som viktig – om vår felles fremtid.


nyemeninger meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!