Jeg kritiserer din regjerings filmpolitikk gjennom de siste fem årene, ikke filmbransjen. Det er stor forskjell på den relativt knuslete kultur- og filmpolitikken høyreregjeringen fører, og alt det fantastiske som kultur- og filmbransjen i Norge likevel får til av resultater.
I sitt innlegg 08.01.19 starter statsråden året med å angripe opposisjonen for at vi, etter sterke krav og konkrete forslag fra bransjen selv, har fremmet tiltak for å få en mer likestilt bransje. Intet mindre enn «svartmaling» kaller Kulturministeren det når jeg med bakgrunn i NFIs egne tall om kjønnsbalansen sett gjennom flere år konkluderer med at nå må det sterkere politiske tiltak til, skal vi få det mangfoldet vi ønsker foran og bak kamera. Om det er svartmaling å reagere på at likestillingen går sakte framover, vel, da er vi i så fall mange svartmalere.
Jeg regner med kulturministeren fikk med seg at kravene om en mer likestilt filmbransje var en av hovedparolene under 8 mars markeringen i fjor. I tillegg husker hun sikkert at tilnærmet alle aktørene i filmbransjen, på høringen til forslaget hun nå kritiserer så hardt, var krystallklare i sin støtte til forslagene. Ja, mange mente vi kunne gå lenger. Så frustrerende er det nemlig å være likestillingsforkjemper og jobbe motstrøms i en bransje som denne. Monica Boracco, Forbundsleder i Dramatiker-forbundet, sa på høringen: «Sjelden vi ser et notat som har så mye kunnskap om bransjen vår. Som virkelig setter seg inn i bransjen vår og hvor skoen trykker, så takk for det.» Eller Talent Norge som sa de var «veldig glade for forslaget» eller Norske filmregissører som sa: «Tusen takk for dette representantforslaget». Dette er bransjen, kulturminister.
Tallenes tale er tydelige. Vi er ikke i mål og det trengs mer reell vilje til utvikling. Tall fra 2017 viser at bare 27 pst. av alle hovedroller i norske spillefilmer ble spilt av kvinner. Det er en nedgang fra 30 pst. fra 2016. Kvinneandelen i norske premierefilmer har falt fra over 34 pst. i 2015 til under 30 pst. i 2017. Mannlige produsenter hadde i gjennomsnitt to ganger større budsjett på spillefilm enn kvinnelige produsenter i 2015, og nesten tre ganger større i 2016. Og i Arbeiderpartiet sitt alternative budsjett ga vi 80 millioner mer til film enn høyreregjeringen.
At forslagene våre – som definitivt vil skape endring og som kommer fra bransjen selv, først ble stemt ned av regjeringspartiene og nå fortsatt kritiseres av kulturministeren, viser at regjeringspartiene ikke har vilje til mer enn festtaler om temaet likestilling. Og filmbransjen trenger ikke flere festtaler. Likestillingen trenger ikke flere tomme heiarop. Vi trenger tiltak som skaper varig endring. Det ønsker bransjen selv. Og det gjør Arbeiderpartiet også.