Debatt

Det er ikke alltid du skal spørre gud

Det er ingen skam å spørre om hjelp.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Psykiske lidelser er en av vår tids største folkehelseutfordringer. Å snakke om psykiske plager kan være vondt for mange av oss. I dag er vi blitt flinkere til å fjerne tabuene og skammen som forbindes med psykiske plager, noe vi ser gjennom åpenhetskampanjer som skal motvirke den hemmende stigmatiseringen mange syke opplever.

Likevel ser vi at ikke alle oppsøker hjelp, og at ikke alle nyansene kommer fram. En rapport fra Folkehelseinstituttet fra 2018 viser at mennesker med innvandrerbakgrunn fra middelinntektsland er mer utsatt for psykiske plager enn resten av befolkningen. Samtidig som vi er blitt flinkere til å snakke om psykisk helse, henger det enda igjen noen fordommer, kanskje særlig i minoritetsmiljøer og lukkede miljøer – ofte trossamfunn. I flere av disse finnes et nærmest ikke-eksisterende eller avvisende forhold til mental helse.

I rapporten kommer det fram at innvandrere har mindre kontakt med helsetjenesten for psykiske plager enn resten av befolkningen. I noen miljøer kan fordommene og tabuet rundt psykiske plager være så sterke, og skammen så hemmende, at mennesker ikke klarer å oppsøke hjelp, ikke er opplyste nok om egen helse og går lengre perioder uten å vite at de er syke. For eksempel kan det være en sammenheng mellom depresjon og utmattelse over lengre tid, uten at man skjønner det selv. Bekymring og frykt over tid kan være angst. Flashbacks fra tidligere ubearbeidede traumer kan være tydelige tegn på posttraumatisk stress.

En nær bekjent av meg gikk med symptomer på depresjon og PTSD i hele åtte år før hun klarte oppsøke lege, og veien til en bedre hverdag har vært krevende.

Når man tenker over hva mange av menneskene med innvandrerbakgrunn har flyktet fra, som krig, tortur og fattigdom, er det ikke vanskelig å forstå at de kan være ekstra sårbare. Det kan gjelde mennesker som har bodd i Norge en stund, som ikke klarer å oppsøke hjelp fordi det å snakke om følelser og sårbarheter ikke er noe de er vant med fra før. Dette vil særlig være tilfellet for menn når de opplever en brå overgang fra en machokultur med en snever definisjon av maskulinitet og idealet om den «sterke, tøffe, beskytteren og forsørgeren», til å prøve å snakke om følelser når det ofte forbindes med svakhet.

Flyktninger – spesielt enslige, mindreårige flyktninger – kan være traumatiserte og bære på enorm emosjonell bagasje fra krig i hjemlandet sitt og kanskje til og med en vond og slitsom reise til landet de søker tilflukt i. Og i trossamfunn er det vanlig å tenke at kun gud kan hjelpe med det vonde, eller at sykdommen til og med kan være en straff eller en test fra den samme guden.

Man trenger ikke å ha opplevd krig for å bli syk. Barn født i Norge av foreldre med innvandrerbakgrunn er minst like utsatt for de samme psykiske plagene som andre barn. Når noen av dem i tillegg er ekstra utsatt, og når det generelt allerede er mye skam knyttet til psykiske plager, blir det enda vanskeligere å snakke om dette i egne miljøer der tabuene står sterkere. Man kan oppleve at depresjon bortforklares som latskap og mangel på bønn eller tro, angst som litt nerver, spiseforstyrrelser som utakknemlighet eller bipolar lidelse som noe som kan begrunnes i åndelige makter.

Kanskje har man forsøkt å snakke om det vonde hjemme, til mor eller far, og kanskje har man funnet forståelse hos dem. Eller kanskje man får høre historien deres om hvordan de ble oppdratt under bomberegn i borgerkrig i hjemlandet, og at i gode, trygge Norge der man har mat på bordet og rene klær, skal det ikke være mulig å bli deprimert. Andre ganger går det så langt som at man får høre at sykdommen skyldes mangel på tro, og at de bare må «be litt mer», så går det over. Det er å påføre dem skam for noe helt naturlig.

Bønn og tro kan sikkert fungere fint som meditasjon, men bønn er ikke profesjonell hjelp. Det er ingen skam i spørre om hjelp, selv om den du spør ikke alltid er gud.

Med dette i bakhodet, og sett i lys av sosioøkonomiske utfordringer som fattigdom og arbeidsledighet i tillegg som spesielt rammer mennesker med innvandrerbakgrunn, blir forskjellene enda større. Det er forskjellene som gjør at mennesker faller utenfor, som igjen bidrar til psykiske plager.

Vi vet at psykiske lidelser ikke diskriminerer. Fortsatt mangler vi en stor del av minoritetsperspektivet i debatter, i forskning, i helsevesenet og på skoler. Dersom vi lar disse holdningene gå uutfordret, risikerer vi at ukultur får trumfe vitenskap og fakta, og at mennesker ikke får den nødvendige hjelpen.

Hovedutfordringen er å arbeide forebyggende, og å minske avstanden mellom individ og helsetjeneste i landet. Flere må tørre å oppsøke hjelp, men det må også bli enklere å ta det steget, noe som krever bedre tilrettelegging.

Gjennom tverrkulturell kompetanse i helsevesenet kan man møte mennesker med forståelse, som gjør at de ikke føler seg fremmedgjort. Forståelse gjelder ikke bare pasienter og pårørende, men også behandlere.

Men så er det også avgjørende å ikke hive alt inn i en «kultursekk» når man møter disse menneskene, for det trenger ikke alltid handle om kulturelle utfordringer. Slik kan man ufarliggjøre og normalisere det å oppsøke hjelp.

Til syvende og sist handler dette om at vi alle er mennesker, som kan oppleve at livet er tungt.

Mer fra: Debatt