Det oser ikke entusiasme og pågangsmot av finansminister Siv Jensen når hun snakker om sin egen ulikhetsmelding. Dokumentet legges fram av en statsråd som sleper beina etter seg. Jensen vil ikke snakke om ulikhet. Hun vil i alle fall ikke snakke om at den har økt siden hun tok over makta i Finansdepartementet for fem og et halvt år siden.
Gjentatte ganger har hun hevdet at de økonomiske ulikhetene ikke øker under denne regjeringen. Det har hele tida hørtes for godt ut til å være sant. Derfor ble hun pålagt av Stortinget å komme med en melding om ulikhet. Og tenkte vi det ikke: Når noe høres for godt ut til å være sant, er forklaringen som regel at det er usant. Forskjellene øker.
Men Siv Jensen vil heller snakke om fattigdom, lavinntektsfamilier og innvandring. Med et magisk spinngrep forsøker hun å trylle en ubehagelig ulikhetsdebatt om til en mer behagelig innvandrings- og fattigdomsdebatt.
Da Jensen hadde innkalt landets kommentatorer til et frokostmøte om ulikhetsmeldingen fredag, ble vi litt lange i maska. For meldingen var ikke der. I stedet fikk vi utdelt et A4-ark med talepunktene til statsråden. Deretter fikk vi servert lange utlegninger om stort og smått innen økonomisk politikk og innvandringspolitikk. Vi fikk få svar på spørsmål, men Jensen sa litt forskjellig om ulikhetene.
Det alle lurte på, var følgende: Siv Jensen hevder at innvandring er den viktigste drivfaktoren for økt ulikhet. Var det en korrekt påstand? Hva sa meldingen om det? Er det utviklingen blant dem som tjener mest eller dem som tjener minst som er den viktigste driveren for økte forskjeller? Hva sier meldingen om det? Og hvis det er sånn at innvandring er den viktigste årsaken til økte forskjeller, hvordan kan det da ha seg at det ble mindre forskjeller under de rødgrønne, som jo ikke førte Frps innvandringspolitikk? Og siden forskjellene øker nå, betyr det at denne regjeringens innvandrings- og integreringspolitikk er mislykket?
Da selve meldingen endelig ble lagt fram litt senere på dagen, midt under herrestafetten i Ski-VM, viste det seg at den var litt mangelfull. Det finnes god og sikker statistikk på at den viktigste forklaringen på økte forskjeller er at de rikeste drar ifra – ikke at de fattigste sakker akterut. «Den viktigste grunnen til økonomisk ulikhet er økningen i inntekten til de aller rikeste», som Rune Aaberge i Statistisk sentralbyrå sa det til NRK. Men denne statistikken er utelatt fra meldingen.
Siv Jensens egen stortingsmelding viser at det ikke finnes grunnlag for å hevde det hun hevder, nemlig at innvandring er den største driveren for økt ulikhet. I den grad innvandring fører til økt ulikhet, er det for det meste snakk om arbeidsinnvandring fra Europa, ikke asylinnvandring fra resten av verden. Siv Jensen har snakket mest om at det viktigste grepet for mindre ulikhet er å løfte de på bunn, ikke å skattlegge de som er på toppen. Hennes egen melding gir henne ikke grunnlag for å hevde det.
Siden regjeringen bare vil snakke om de med minst, og ikke om de med mest, blir skatt uinteressant. «Personer med de laveste inntektene betaler lite eller ingen skatt. Endringer i skattesystemet har derfor liten betydning for denne gruppen», står det i meldingen. Hva så med skatten til de rikeste? Har det vært bra for ulikhetsutviklingen å gi enorme lettelser i formuesskatten? «Regjeringens endringer i formuesskatten antas å ha en positiv langsiktig virkning på norsk økonomi og arbeidsplasser. Vi vil fortsette nedtrapping i formuesskatten for næringskapital», står det i meldingen. Antas å ha. Langsiktig virkning. På norsk blir dette: «Vi vet ikke, vi får bare vente og se, men vi fortsetter med det uansett».
Når regjeringen ikke vil snakke om ulikheter, men bare om lavinntekt og fattigdom, og spesielt fattigdom i barnefamilier med innvandrerbakgrunn, mister den det store bildet av syne. For all del: Fattigdom, barnefamilier og integrering er viktig, alt sammen. Men ulikhetsproblemene dreier seg om langt mer enn det. Små forskjeller handler også om dem på toppen. Små forskjeller er en viktig forutsetning for den tilliten som limer samfunnet vårt sammen.
Mangelfullt faktagrunnlag gir mangelfull politikk. I ulikhetsmeldingen har regjeringen åtte forslag til tiltak mot ulikhet. Men fordi det er så ubehagelig å snakke om koblingen mellom rikdom og ulikhet, er tiltakene stort sett rettet mot fattigdom. Dermed ender Siv Jensen opp med å levere en stortingsmelding som på den ene siden slår fast at «skatt bidrar betydelig til utjevning», men som lister opp åtte forslag til tiltak, der ingen av dem handler om skatt.
Hvis Stortinget hadde vært en lærer, og Siv Jensen en elev som hadde i hjemmelekse å skrive en fortelling om livet i strandkanten, men i stedet leverte en historie om livet på Mars, ville hun sikkert fått plusspoeng for god fantasi. Men sannsynligvis trekk for ikke å ha svart på oppgaven.