Innlegget er skrevet sammen med Nora Ceciliedatter Nerdrum, Simen Ekern og Åsne Seierstad.
For dem som prøver å holde seg orientert om klimaendringene og frykter konsekvensene, sier kanskje denne linjen fra et nytt dikt av poeten Øyvind Berg mer enn tusen avisartikler: «Det er for sent nå til ikke å snu.» For dem som tar det med ro, eller ikke omgjør uroen til handling - det gjelder fremdeles regjeringen, og nordmenn flest - kan linjen være utgangspunktet for en interessant diskusjon. Vi har sett noen tusen artikler om klima i norske medier de siste fem årene, men de kan ikke ha sagt oss så mye: Debatten har langt på vei gått i stå, klimapolitikken synes myntet på en langt mindre utfordring, og vårt nasjonale svar på den globale trusselen har vært å satse mer, ikke mindre, på olje og gass.
De som minner om trusselens omfang, selv når de viser til overveldende mengder med empirisk data, oppfattes gjerne som alarmister og møtes med forakt eller avmakt. Vi prøver selv: I vinter konstaterte sjeføkonomen i det internasjonale energibyrået at hvis dagens energiforbruk opprettholdes, risikerer vi en temperaturøkning på seks grader innen utgangen av århundret, og at «alle, selv skolebarn, vet at dette vil få katastrofale følger for oss alle». Hva bruker vi slike utsagn til? Noen tenker at de bygger på manipulert forskning. Noen at løpet er kjørt. Noen flyr mindre, stemmer grønnere, endrer forbruket i samsvar med en ny klimaetikk.
Regjeringen skifter samtaleemne. Klimameldingen, for eksempel, beskriver kun de mulige konsekvensene av en global oppvarming på en til to grader, selv om vi i dag holder stø kurs mot en minst fire grader varmere verden. En slik risikoanalyse er i siste instans ren desinformasjon. Og når klimaforskeren James Hansen beskriver tjæresandreservoarene i Canada som en potensiell karbonbombe som - hvis de utvinnes i sin helhet - vil innebære «game over for klimaet», svarer generalforsamlingen i Statoil med å bekrefte at tjæresandprosjektet i Alberta fortsetter som før. Den tause majoriteten - staten, som er oss - tier og samtykker.
Denne tausheten er bakgrunnen for antologiprosjektet «SNU - brev til klimagenerasjonen», med mer enn femti ulike avsendere og bidrag i mange sjangere: Kunst, humor, essayistikk og satire, tegneserie, reportasje, foto, fortelling og dikt, ikke minst diktet av Øyvind Berg som åpner boken og fortjener å leses i sin lekne helhet. «Poetry makes nothing happen,» skrev poeten Auden. Men mange av Audens dikt siteres stadig i den engelskspråklige verden når for eksempel politikernes vendinger eller hverdagens språk ikke strekker til. Også når det gjelder klima finnes det mange andre måter å snakke om en umåtelig kompleks virkelighet på, enn de vi er vant til i dag. «SNU» er et forsøk på å begynne samtalen igjen, og vise at den ikke er til å unngå, verken politisk eller privat.
Hva er det som må snus? Først og fremst, for å si det med Simen Sætres kollasj av sitater fra oljeindustrien, ideen om at Norge kan «møte klimakatastrofen/bare ved/å pumpe/enda/mer/olje». Andre klimatiltak vil forbli utilstrekkelige, så lenge dagens letetillatelser legger opp til mange tiår med jublende aktivitet på norsk sokkel. Ikke så rart da at ungdommen rangerer klima som vår ellevte største utfordring, ifølge en undersøkelse av TNS Gallups klimapanel for noen måneder siden. Eller at folkeaksjonene venter på folket.
Hvordan kan klimagenerasjonen snu dette bildet? Karen O'Brien, medforfatter i FNs klimapanels nye delrapport om ekstremvær og katastrofer, skriver i SNU om trimrorets rolle. «Det lille trimrorets bevegelse skaper et trykk som snur roret, og litt etter litt, uten stor bruk av kraft, begynner skipet å snu … Den potensielle rollen som individer kan få i å 'snu ting rundt' blir ofte neglisjert eller undervurdert i den globale klimadiskursen.» Hun trekker også fram kreative menneskers rolle i å motarbeide fornektelse og bekjempe rotfestede interesser som stritter imot endring. Det er på tide å aktivere trimrorene, oppfordrer O'Brien.
Vi er enige, men lett blir det ikke å snu skuta. Biolog Dag Olav Hessen skriver at mange epistler om miljø, klima og framtid slutter med en passasje om at det haster med å «gjøre noe» eller «endre kurs», men at det fortsatt er mulig å satse på en happy ending. «Problemet ligger i å gjøre dette ’noe’ eller ’kursendringen’ substansiell og realistisk.» «SNU» inneholder en del konkrete forslag, og støtter en aktiv klimabevegelse, men er ingen utpreget optimistisk bok. Ett av de vanskelige aspektene ved klimaspørsmålet, i et land som kanskje i større grad enn noe annet representerer konflikten mellom mektige oljeinteresser og gode vyer, er at den ytre «fienden» i vår tid er usynlige klimagasser som gjennomsyrer hele vårt levesett, og at løsningene er skjult i et forvirrende mylder av etiske og politiske valg.
Klimakrisen krever mange former for endring - i forbruk og utvinningstakt, energibruk og teknologi, folkelig engasjement og politisk mot. Noen snuoperasjoner er innenfor rekkevidde: Regjeringen må bruke sin eiermakt til å trekke Statoil ut av tjæresanden i Canada. Tør vi håpe at klimagenerasjonen klarer å presse dette gjennom, og at Stoltenberg har skam til å snu? Filosofen Arne Johan Vetlesen skriver at håpet kan være en avsporing, og peker i stedet på «to kraftkilder som henger nært sammen med hverandre: Kjærlighet og raseri. Kjærlighet til alt levende på jorden som vi mennesker deler med uendelig mange andre arter og former for liv. Dernest raseriet som vokser i oss, enten vi er barn eller voksne, når vi opplever at så mye av dette livet ødelegges med vitende og vilje. Et raseri næret av kjærligheten til det som trenger beskyttelse. Et raseri på vegne av de stemme- og vergeløse, mot de mektigste. Et raseri drevet av kjærlighet til livet og alt levende.»
Vi vil gjerne se mange flere slike kjærlighetserklæringer i tiden som kommer.