Våren 2017 skinte sola på Ap og Jonas Gahr Støre. Valgseieren som var forventet å komme 11. september den høsten, ble tatt på forskudd. En gruppe ble satt ned for å finne et egnet lokale til de kommende regjeringsforhandlingene, diskutere departementsstruktur, forhandlingsstrategi og statsrådsnavn. Helt siden han hadde overtatt partiet i 2014, hadde Jonas Gahr Støre hørt folk si hvordan de gledet seg til å kunne si «statsminister Jonas Gahr Støre».
I dag har vi fasiten. Den korte versjonen er at det gikk til helvete. Den lange versjonen foreligger nå i bokform. «Alle skal ned» forteller ved hjelp av solid journalistisk håndverk hvordan Aps politiske katastrofer før, under og etter valget i 2017 ikke kom som lyn fra klar himmel, men var resultat av en ulmende krise som hadde ligget latent helt siden Jonas Gahr Støre overtok etter Jens Stoltenberg. Minst.
Livet leves forlengs og forstås baklengs. Det gjelder det politiske livet, også. Alle små og store feilvurderinger, tabber og overtramp som har utspilt seg i Aps toppledelse de siste årene hadde garantert sett annerledes ut om de var rammet inn av valgseier og politiske triumfer. I stedet er sammenhengen bekmørk: Mistillit, nederlag, feilvurderinger og overgrep er ord som presist beskriver de ferskeste kapitlene i Aps historie.
Denne boka kommer på et svært lite gunstig tidspunkt for Ap. KrF kan komme til å skifte side og gjøre Støre til statsminister før første luke i julekalenderen åpnes. Alt går så meget bedre nå. Giske-saken er historie. Arbeiderpartiet prøver innbitt å gjøre som i den gladkristne låten og kaste sine sorger bakom sin rygg, de ser dem ikke mer, ser dem ikke mer. Og så kommer det en 306 siders lang beretning om den store rystelsen som svekket partiet. Skal det aldri ta slutt?
For Ap generelt og Støre spesielt bør det mest urovekkende ved denne boka være hvordan den avdekker sammenhengen mellom Aps problemer på overflaten med spenninger og motsetninger som ligger dypt i partiet og i personkjemien blant politikere og rådgivere. Det er i seg selv ikke noe nytt – Arbeiderpartiet har alltid vært preget av motstridende interesser, maktkamp, sterk uenighet og ulike miljøer og frontfigurer som jobber for sine agendaer. Det skjedde under Einar Gerhardsen og Haakon Lie, under Reiulf Steen og Gro Harlem Brundtland og under Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland – for å ta de mest kjente eksemplene.
Det er naturlig at det kjempes hardt om makt og veivalg i Norges største styringsparti. Arbeiderbevegelsen skal inkludere og forene kraftsosialister og miljøforkjempere, offentlig og privat sektor, EU-motstandere og EU-tilhengere, lilla høyresosialdemokrater og røde sosialister, bønder og urbanister, ateister og troende. Det er Arbeiderpartiets største fordel – og største ulempe.
Selv om spenningene og motsetningene i Arbeiderpartiet ikke er uvanlig eller nytt, betyr det ikke at de alltid er ufarlige. Lederstrider og fløykamper har tidvis truet med å rive partiet i filler, tidvis har det lammet det politiske arbeidet fullstendig. I «Alle skal ned» forteller forfatterne detaljert om det sure – for ikke å si giftige – forholdet mellom Hadia Tajik og Trond Giske. I kretsen rundt Tajik gikk Giske under aliaset «Frank». Det er en henvisning til Frank Underwood i TV-serien «House of Cards», en rollefigur som er så skruppelløs i sitt jag etter makt at han ikke skyr noen midler – heller ikke drap. Giske utmanøvrerte, usynliggjorde og ydmyket Hadia Tajik ved å holde henne utenfor møter, ved å ikke inkludere henne i partiarbeid og ved å fatte beslutninger uformelt med Jonas Gahr Støre bak hennes rygg. Under #metoo-avsløringene om Giske, der flere alvorlige varsler mot ham ble sendt inn til partiledelsen, satte hun stillingen sin inn på å fjerne ham fra partiledelsen.
Boka tegner et lite flatterende bilde av Jonas Gahr Støre, som framstår som tidvis konfliktsky, tidvis lite lyttende – og litt klønete. Blant annet feilsendte han en e-post om de interne problemer i Aps ledelse til feil Trond. Den havnet ikke hos Giske, men hos Høyres parlamentariske leder Trond Helleland. Mest alvorlig er likevel gjennomgangen av Støres håndtering av de alvorlige varslene om Trond Giskes seksuelle trakassering av flere unge kvinner. Her fremstilles Støre som en partileder som ikke forstår alvoret i varslene, og som bryter et viktig løfte til kvinnene når han lar partisekretær Kjersti Stenseng delta i behandlingen av dem. Dette er kjent stoff, men bokas grundige dokumentasjon gir historiene et nytt alvor.
Selv med Giske ute av ledelsen, sliter Ap-toppene med de sårene som er skapt. Det er vanskelig å se for seg at Kjersti Stenseng, Jonas Gahr Støre og Hadia Tajik kan finne sammen og opptre som en sammensveiset troika etter dette.
Ifølge forfatterne begynte de arbeidet med denne boka under mottoet «Det er alltid jævligere enn vi tror» – altså at selv den jevne strømmen av nitriste beretninger fra Aps indre liv som allerede hadde rent ut i norsk offentlighet bare var en liten del av noe langt verre.
Det er ingen tvil om at boka, slik den foreligger, bekrefter den antakelsen.