Forskerforum har nylig omtalt lønnsnivået til topplederenog nestlederne i Forskningsrådet. Kort fortalt: De tjener fett. Men ikke for fett, mener styreleder Henrik O. Madsen. Han syns lønnsnivået er «helt all right».
Lønninger på mellom 1,7 og 2,2 millioner kroner er det som må til når man konkurrerer om dyktige mennesker i markedet, mener han.
Når journalisten peker på at sjefene i Forskningsrådet tjener mer enn Norges statsminister, blir tonen oppgitt: «Nå må dere holde opp med den sammenlikningen! Du kan finne folk i et hvilket som helst departement med høyere lønn enn henne. Vi rekrutterer fra det private næringsliv, fra offentlig sektor og instituttsektoren – fra alle deler av Norge.»
Forskningsrådet har en aura av føydalt adelskap
Jeg kan ha forståelse for at det er irriterende å bli sammenliknet med landets øverste politiske leder, som nær sagt har tryglet seg til en attraktiv posisjon, mens lederne i Forskningsrådet ikke kunne drømt om å ta de fæle jobbene med mindre de ble skikkelig kompensert. 1,7 millioner? Joda, all right det, men halvparten er jo ulempetillegg!
For er ikke dette noe av budskapet? Det virker som om styrelederen til Norges forskningsråd, som administrerer tildelingen av statlige forskningsmidler, ikke helt har tatt inn over seg hvilken sektor han har med å gjøre. I næringslivet er kanskje en nestlederlønn på 1,7 millioner helt grei. For Madsen er det kanskje til og med litt lite. I inntektsåret 2015 er styrelederen oppført med en inntekt på 40 millioner kroner, formue på 21,8 millioner kroner og skatt på 18 millioner kroner. Velsigne ham for å betale mer skatt på ett år enn den jevne sykepleier tjener i løpet av et yrkesliv, men det kan tenkes at slike summer fordreier virkelighetsoppfatningen. Det drypper på klokkeren når presten er styrtrik.
Landets fremste forskere har nok en litt mindre gullkantet ramme rundt sin virkelighet. Ta bare de fremste vi har – professorene. I 2015 var gjennomsnittslønna for en professor 766 600 kroner. Hvis 1,7 er «all right», hva er da 0,7? Dette er jo gjennomsnittstall, og det er klart at noen av de aller dyktigste professorene tjener mer. Men heller ikke nobelprisvinnende professorer kommer på nivå med mellomledere i Forskningsrådet. Det meste en professor kan få i lønn av staten er lønnstrinn 101, som tilsvarer 1,27 millioner kroner. Så kan man argumentere at professorene ikke er ledere for annet enn sine forskergrupper og seg selv. Men rektorene i universitets- og høyskolesektoren er heller ikke i nærheten. I snitt tjente en rektor 985 700 kroner i 2015. Nestledernivået prorektor hadde i snitt en lønn på 880 000 kroner. For å si det med Madsens logikk: Med et så lavt lønnsnivå er jeg redd for kvaliteten i norsk forskning og høyere utdanning. Jeg mener, hvilke fantastiske professorer går vi glipp av når vi ikke kan lønne dem på nivå med nestlederne i Forskningsrådet?
Jeg harselerer, så klart, men det er også en viss sannhet der. Det er et spørsmål om vi rekrutterer de beste til norsk forskning og høyere utdanning med de arbeidsvilkårene som tilbys, men det er kanskje særlig tidlig i karrieren at akademia fremstår som en lite attraktiv vei å gå. Folk jobber lange dager og kvelder, uten fast jobb, med dårlig betalt for å drive kunnskapssamfunnet fremover.
Dette er virkeligheten som Forskningsrådet må forholde seg til. Forskeres arbeidsvilkår står ikke i stil med kompetansen og innsatsen. Samtidig er de avhengig av Forskningsrådet for å finansiereforskningsprosjektene sine, men som de oftest får avslag på. Det gir Forskningsrådet en aura av føydalt adelskap. Ikke bare hersker de over forskeres liv, de tjener mer enn landets øverste valgte leder.
Jeg skal gi Madsen et godt og gratis forskningsråd: Vær litt ydmyk i møte med en sektor der fast jobb og godt betalt er like uvanlig som å få tildelt Fripro-midler. I en tid der Forskningsrådet kjemper for sine egnebudsjetter, og kanskje 40 årsverk skal kuttes, kan rådet ha behov for mye politisk godvilje. Den kommer ikke ved å si at alt er helt all right.