Vi kan ennå ikke notere halvgått løp, men allerede setter denne stortingsperioden solid norsk rekord i hårreisende oppførsel fra de folkevalgte. Dersom noen hadde levert inn det følgende som synopsis til en politisk thrillerserie, ville de blitt møtt med hånlatter og fått beskjed om at storyen er for lang og har altfor mange skurker. Deretter ville de blitt sendt på dør.
En nestleder som metooer seg gjennom politikken i årevis uten at noen stopper det. En ungdomspartileder som er så pågående overfor unge jenter at han blir utstyrt med vakt på fester – samtidig som de voksne i partiet heier ham fram. En finanspolitisk talsmann som trikser med reiser slik at skattebetalerne finansierer ferier med familien, og som til slutt må trekke seg fordi han har lekket sensitiv informasjon om partiets sexskandaler. Et gruppestyremedlem som sender hardporno til barn og som foreslår trekantsex med mindreårige. Et medlem av kontrollkomiteen som finner på reiser og jukser til seg store beløp, og som etter hvert blir arrestert av politiet da han kommer med grove trusler ved å leke russisk rulett med et skytevåpen. Et regjeringsparti som bruker 26.900 skattekroner i året per ansatt på fest og moro. En partileder som martres av en unevnelig hendelse i en åker under bryllupet til en nestleder fra et annet parti, som kaller partifellene sine for psykopat og «han homoen», og som blir tatt på fersken i baksnakking når en telefon står på høyttalerfunksjon. En statsråd som kompromitterer rikets sikkerhet ved å ta med seg regjeringens telefon på tur til Iran med kjæresten, og som til slutt står i fare for å ende på Nav fordi han bryter karantenereglene. Et sentralstyremedlem som driver lobbyvirksomhet mot sitt eget parti mens hun sitter i partiets toppledelse. En avgått partileder som mottar en grov sexmelding på telefonen fra seks partifeller på hyttetur. En stortingspresident som må gå av etter at Stortingets eget byggeprosjekt sprenger alle kostnadsrammer.
Den nye stortingspresidenten, Tone Wilhelmsen Trøen, synes det er beklagelig at skandalene, lovbruddene, overgrepene og triksingen skygger for det viktige politiske arbeidet. Hun er også bekymret for Stortingets anseelse og politikkens gode navn og rykte.
Til det siste er vel å si at Stortinget har det ryktet det fortjener. Når sentrale deler av det politiske miljøet oppfører seg på denne måten, ville det vært mer bekymringsfullt om folk ikke reagerte. Å være sint eller veldig, veldig skuffet er en sunn og god reaksjon på det vi har sett til nå i denne stortingsperioden.
Hva så med det viktige politiske arbeidet? Det er på et vis den største politiske skandalen av dem alle.
Norge har fått en regjering der halvparten av partiene i den gikk til valg på at de ikke skulle inn i den regjeringen de nå sitter i. Ett av partiene varslet at de kommer til å gå til valg på å fjerne den politikken de har inngått forlik om og styrer etter, før blekket på avtalen var tørt. Et annet av partiene har drevet valgkamp der de oppfordret til sabotasje av den politikken partiet sto for i regjering. To av partiene tolker politikken som er nedfelt i plattformen helt ulikt.
Hovedgrunnen til at regjeringens politiske plattform knaker i sammenføyningene, er at partiene vil helt forskjellige ting. Derfor blir klimamålene ambisiøse, men tiltakene puslete. Venstre gir KrF en symbolsk seier på abort, men undergraver den fra første dag. Frp tolker plattformens bestemmelser om bistand og returavtaler på en måte som smerter KrF så mye at det er fristende å kalle det infamt.
Sånn kunne vi fortsatt. Denne regjeringens spesielle metode med institusjonalisert dobbeltkommunikasjon er velkjent, og kommer ganske sikkert til å bli flittig brukt framover også.
Det dypt alvorlige problemet ligger selvfølgelig i hva som skjer når denne arbeidsmetoden møter velgerne. Dersom man skulle være en av dem som vurderer å stemme Venstre, for eksempel: Hva skal man tro på? Er det mulig å stole på partiets løfter om hvem de vil sitte i regjering med? Skal man tro dem på at de vil fjerne politikken de nå styrer etter, eller må man ta høyde for at det bare er noe de sier, og at de kommer til å forhandle standpunktet sitt bort en gang til dersom det er betingelsen for fortsatt makt? Skal vi tro det de sier, eller dømme dem på det de gjør? Det er jo to fullstendig forskjellige ting.
Det siste halvannet året har lært oss at det er for mye forlangt at politikerne skal følge de lovene og reglene de vedtar for resten av samfunnet.
Det bør ikke være for mye forlangt at de står for den politikken de har blitt enige om og som de sier er den beste for landet.