Under radaren har den største politiske krisen i Kosovos unge historie vært under opprulling i flere måneder.
I raseri over en avtale som gir den serbiske minoriteten i landet mer makt, har opposisjonen gått til angrep på regjeringen. De kaster egg og spruter vann, peker med laserpenner og kaster bomber med tåregass i parlamentet. Angrepene toppet seg i slutten av februar da den tidligere statsministeren, og geriljalederen, Hasim Thaci ble valgt til ny president. Det største opposisjonspartiet Vetevendosje leder an i protestene. De mener prosessen var dypt udemokratisk og at regjeringen presset gjennom avstemningen mens deres medlemmer ble stengt ute av parlamentet. Utenfor parlamentsbygningen kastet sinte demonstranter bensinbomber. I løpet av vinteren har tusener samlet seg i gatene i hovedstaden Pristina i protest mot regjeringen. Politiet har svart med arrestasjoner og vannkanoner, ifølge nyhetsbyrået Reuters. Flere sentrale parlamentsmedlemmer fra venstrepartiet Vetevendosje er blitt fengslet, deriblant den kjente politikeren Albin Kurti.
Stridens kjerne er en avtale mellom Kosovo og Serbia forhandlet fram av EU i fjor. Sentralt står rettigheter for den serbiske minoritetsbefolkningen. Over 90 prosent av Kosovos 1,8 millioner innbyggere er kosovo-albanere. Kosovo-serberne utgjør om lag 5 prosent, men i kommunene nord i landet mot grensa til Serbia er de i flertall. Beograd har støttet oppbyggingen av parallelle samfunn i nord med egne skoler, sykehus, rettsvesen og politi. Striden har resultert i en rekke konflikter om praktisk samarbeid som strøm- og mobilnettet, førerkort og bilskilt.
Bak samarbeidsproblemene ruver den virkelige konflikten – i 2008 erklærte Kosovo seg selvstendig fra Serbia. 111 land har nå anerkjent Kosovos uavhengighet. Men Serbia insisterer på at Kosovo er den serbiske sivilisasjonens vugge og nekter å gi slipp på det lille landområdet. I Sikkerhetsrådet stanser Serbias allierte Russland muligheten for FN-medlemskap for Kosovo.
I 2011 startet EU prosessen med å normalisere forholdet mellom Serbia og Kosovo. Regjeringen i Pristina og EU har presset Serbia på at Pristina må ha kontroll over hele Kosovo, mot at kosovo-serberne i nord får større lokalt selvstyre. Forhandlingene nådde et gjennombrudd i 2013, da omstridte Hasim Thaci var statsminister. De fortsatte i fjor og i august undertegnet statsministerne i Kosovo og Serbia avtalen som opposisjonen reagerer så kraftig på. Den gir de fire serbiskdominerte kommunene i nord rett til å opprette et forbund med eget flagg, parlament og egen president. I tillegg tillater den direkte finansiering fra Serbia i Nord-Kosovo.
Opposisjonen mener avtalen går for langt og at den i praksis oppretter en serbisk enhet innenfor den kosoviske staten etter modell fra Republika Srpska i Bosnia. De frykter det vil bety varig splittelse langs etniske skillelinjer og at krav om løsrivelse vil sette en stopper for full selvstendighet for Kosovo. Myndighetene i bosnisk-serbiske Republika Srpska truer jevnlig med folkeavstemning for uavhengighet.
Uroen mot serbisk innflytelse er forståelig. Det er ikke mer enn 17 år siden Kosovo-krigen og serbiske styrkers massakre på kosovo-albanere ble stoppet av NATO-bomber. Men på samme måte som løsningen i Bosnia ikke var perfekt, men trolig den eneste folkegruppene kunne bli enige om, så er kanskje Kosovo-avtalen med omfattende rettigheter til den serbiske minoriteten, eneste mulighet for å oppnå uavhengighet i praksis fra Serbia.
Opposisjonspartiet Vetevendosje ser det annerledes. Med tåregass vil de få regjeringen til å droppe avtalen. Regjeringen i Pristina anklager opposisjonen for å ta i bruk udemokratiske og ulovlige metoder for å tvinge sin mening gjennom. Også EU kritiserer opposisjonen og oppfordrer dem innstendig om å begynne å samarbeide for å få en slutt på den politiske krisen. Vetevendosje mener derimot det er den sittende politiske eliten som ikke tar folket og de folkevalgte med på diskusjon. De har samlet 200.000 underskrifter mot avtalen. De radikale metodene er en desperat løsning for å få oppmerksomhet utenfor Kosovos grenser, sier et medlem i opposisjonspartiet til Dagsavisen.
For både Kosovo og Serbia er en normalisering av forholdet mellom landene avgjørende for å kunne nå det større målet – EU-medlemskap. Prosessene er i gang, men medlemskap er langt unna. EU har større og alvorligere problemer til at utvidelse vil stå på agendaen på en stund. Samtidig har EU åpenbare interesser i å knytte Balkan til seg og hindre større russisk innflytelse i Øst-Europa, særlig gjelder dette Serbia. Men EU må unngå at Kosovo skvises i en større maktkamp mellom EU og Russland.
Den dramatiske situasjonen i Kosovo avslører framfor alt hvor skjør den kosoviske staten er. At politikere tyr til tåregass bør få Europa til å sperre opp øynene. I fjor vinter opplevde Kosovo en plutselig masseutvandring. Ekstrem fattigdom, høy arbeidsledighet og ingen tro på at framtida blir noe bedre, fikk tusener til å reise. Stort sett alle ble raskt returnert. Det betyr ikke at Kosovo er et blivende sted. Landet trenger hjelp til å komme seg ut av krisene.