Debatt

Det annet kjønn

Er det tilfeldig at den politikeren som har taklet metoo best, er en mann?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

GARDERMOEN (Dagsavisen): Mandag holdt Jonas Gahr Støre det som var forhåndsomtalt som hans viktigste tale. Det begynner å bli noen av dem. Denne gangen var temaet metoo og striden rundt Trond Giske. Hele saken har ridd Ap som en mare siden før jul. Nå ville Støre sette punktum. Gå videre.

Støre løper en risiko ved å legge sin personlige autoritet i potten når han nå sier at det er tid for å se framover og legge denne saken bak seg. Det er ikke sikkert at det ønsket imøtekommes av et samlet parti. Da kan han framstå som svak. Men det er noe grunnleggende tiltalende ved en partileder som tør å risikere noe i metoo-debatten. Den har vært altfor mye preget av ledere som ikke tar noen sjanser. Som er mer opptatt av å trygge sin egen posisjon enn å gå inn i vanskelige spørsmål.

I Høyre har vi Erna Solberg som sier at hun ikke visste, men som var omgitt av rådgivere som var orientert om Kristian Tonning Riises oppførsel. I Frp har vi Siv Jensen som sier hun ikke husker at hun ble varslet om at stortingsrepresentant Ulf Leirstein hadde sendt sms-er der han skrev at han ønsket å ha trekantsex med et barn. Og i Støres eget parti, Ap, har vi Anniken Huitfeldt og Kjersti Stenseng, henholdsvis ledere av kvinnebevegelsen og partisekretær. Huitfeldt fikk kritikk da hun koblet de første varslene om Giske med en mulig maktkamp. Stenseng har ikke vunnet varslernes tillit fordi de har oppfattet henne som en alliert av Trond Giske.

Det er mange ulikheter mellom de forskjellige metoo-avsløringene og de involverte partiene. Giske hadde en langt mer sentral posisjon enn Riise og Leirstein. Ap rammes antakelig hardere enn Frp og Høyre når det handler om et sviktende kvinnesyn. Likestilling er en kjerneverdi for Ap-folk på en annen måte enn den er for Frp-ere. Man kan kanskje si at feminisme er for en sosialdemokrat det skattelette er for en høyrepopulist. Med den bakgrunnen er det ikke så overraskende at metoo har skadet Ap mest.

Jonas Gahr Støre avsluttet sin tale til landsstyremøtet i Ap med å snakke om skam. Ingen som satt i salen kunne unngå å få med seg at budskapet var svært oppriktig ment og framført.

«Jeg vet at mange av dere har følt skam. Av alt som har gjort inntrykk på meg de siste ukene, er det noe av det sterkeste. Det dere har fortalt om skammen som kommer etter hendelsen. Skam over at det var akkurat deg som ble utsatt for upassende seksuell oppmerksomhet eller for trakassering. Og med skammen, spørsmålene etterpå: Hva er det med meg som gjorde at dette kunne skje? Jeg tror vi menn må jobbe hardt med oss selv for å forstå dette. For mange av oss er denne skamfølelsen fremmed. Ukjent. Men det er en skam som stikker dypt, som kan vare lenge, og som kan gjøre svært vondt. Det dere har fortalt meg har i hvert fall forandret meg», sa Støre. Med de ordene slo han grundig fast at varslerne i Ap kan vite at de er sett, trodd, forstått og tatt på alvor.

Hvorfor har så mange kvinnelige politikere sviktet når de har blitt satt på denne prøven? Det er sikkert mange og sammensatte årsaker til det, men to forklaringer ligger i dagen: Den ene handler, som sagt, om å ta sjanser. Jonas Gahr Støre (og hans nestleder Hadia Tajik) forsto helt fra starten av at de ikke kunne bruke gamle, uskrevne regler stilt overfor en helt ny situasjon. Metoo er et tidsskille. De har risikert egen posisjon og autoritet.

Siv Jensen må ha vært livredd for at hennes stilling skal bli svekket. Hun har trukket et glemselens slør over hele problemet i håp om at det skal forsvinne. Erna Solberg er en type politiker som aldri setter noe på spill. Hun avskyr risiko – på godt og vondt. Hun holder igjen. Når så du sist Erna Solberg oppriktig indignert, opprørt eller bare litt utenfor den følelsesmessige komfortsonen?

Det andre, og sårere punktet, handler om det NHO-direktør Kristin Skogen Lund har pekt på: «Jeg tror at også blant oss kvinner så har det vært en «sånn er det bare»- holdning i altfor stor grad. Det gjelder også meg selv», har hun sagt ti Dagsavisen. Likestillingsminister Linda Hofstad Helleland har vært inne på det samme.

Kvinner som har vokst opp i politikken har dette under huden: Sånt må du bare tåle. Det er en del av gamet. Dette er ikke noe å mase om. Hev deg over det.

Etter den første glippen har Huitfeldt uttalt at hun har lært, og at hun kanskje ikke var tilstrekkelig klar over forskjellen på hersketeknikker og trakassering. Men var det egentlig så rart at hun reagerte som hun gjorde i utgangspunktet? Da Anniken Huitfeldt som ung politiker forsøkte å ta et oppgjør med gubbekulturen i Ap, ble hun møtt av partiveteran Thorbjørn Berntsen som sa at «den personen som har truet seg til å danse med Anniken Huitfeldt må ha vært jævla full».

Når sånt kan sies i full offentlighet, skal det ikke så mye fantasi til for å forstå hva Huitfeldt, Lund, Helleland og andre kvinnelige politikere har måttet venne seg til gjennom et liv i politikken. Kanskje er det derfor mange menn har blitt langt mer sjokkert og forbanna enn det kvinner har blitt når de har fått kjennskap til denne høstens varslersaker.

Også det er en ganske trist, men viktig lærdom etter metoo.

Mer fra: Debatt