Det arter seg som et absurd politisk teater i sakte, meget sakte, dramaturgi. Nesten hver eneste dag dukker det opp en liten eller stor nyhet som føyer seg inn i bildet av et pågående drama. Aktørene, med en amerikansk president i stjernerollen, tilhører dagens verden, en verden endevendt av de mest groteske faktiske omstendigheter og underholdningsverdige påstander.
Regissøren heter Robert Mueller, tidligere sjef for det føderale politiet FBI og trolig USAs mest erfarne etterforsker. I nyhetslekkasjenes tidsalder er han en person som ikke lekker. Han jobber systematisk og effektivt, uten de store ytre bravader, og har i løpet av et år satt politiets klør i en serie av presidentens medarbeidere: Tidligere sikkerhetsrådgiver Michael Flynn, som løy til FBI, tidligere utenriksrådgiver George Papadopoulos som også løy til politiet, tidligere valgkampleder Paul Manafort som allerede har fått dom for hvitvasking av penger, skattesnyteri og bedrag, pluss hans assistent Rick Gates som nå bøyer av og innrømmer sin brøde. Etterforskningen omfatter også Donald Trump junior og presidentens svigersønn Jared Kushner som sammen med Manafort begge gikk til et møte med russiske agenter under valgkampen for å få tilgang på «dritt» om Hillary Rodham Clinton.
Og så midt oppe i det hele: Pornostjernen Stormy Daniels som fikk 130.000 dollar (en million kroner) for å holde tett om sine seksuelle tjenester for Trump den gang han var nygift og hans kone nettopp hadde født deres barn. Pengene ble utbetalt av Trumps personlige advokat, Michael Cohen, og inntil for noen dager siden skulle dette ha skjedd uten presidentens vitende. Så dukker altså en ny Trump-advokat, ingen ringere enn New Yorks tidligere borgermester Rudi Guiliani, opp på Fox News og sier: Jo da, Trump visste om det, og han har betalt 130.000 dollar til Cohen. Ifølge Guiliani skulle Trump derved, siden det dreier seg om hans egne penger, ikke kunne rammes av valglovene om pengebidrag til kandidatene. Men det er egentlig ikke spørsmålet i denne saken. Det er ikke pengenes opprinnelse, men bruken av pengene til å bestikke en person for å hindre at opplysninger kommer ut i valgkampen som her kan tolkes som et lovbrudd. Uansett hvordan man snur og vender på det har både Trump og Cohen løyet, ikke bare én gang, men mange ganger i denne saken.
Ute i kulissene venter også bunnyen Karen McDougal som sier Trump har seksuelt trakassert henne. Og på ventelisten står et ennå ikke verifisert videoopptak av Trump på et hotellrom i Moskva med russiske prostituerte. (Kilde: «Smiley». Tidligere sjef for Russlandskontoret til MI6 i Storbritannia, Christopher Steele.) Den tidligere FBI-sjefen James Comey har nærmest beklaget at han ikke kan utelukke at historien faktisk er sann, og at Trump har satt seg i en situasjon som russerne kan bruke til utpresning.
Hvilke grenser setter fantasien i det uavlatelig pågående drama? Kun én person har oversikten så langt – Robert Mueller.
Det vi nå kan ane av Muellers bevegelser i etterforskningen ligner en stadig tettere ring rundt presidenten og hans nærmeste, både medarbeidere og familie. Donald Trump har gang på gang kommet med offentlige utfall mot etterforskningen som han kaller en heksejakt. Men Muellers metode er politisk nesten uangripelig. Han har hele tida konsentrert seg om det vesentlige, nemlig Russlands forsøk på å påvirke utfallet av presidentvalget til fordel for Trump, Trumpkampanjens forskjellige forbindelser til russiske agenter og selvfølgelig: Hva visste Trump selv om disse forholdene, og når visste han det? Det krever et element av naivitet å tro at Trump ikke ante noe om møtet som fant sted med russerne i New York, der både hans egen sønn, hans svigersønn og hans valgkampleder deltok.
Det som likevel kan ramme presidenten politisk fatalt gjelder hans (eventuelle) forsøk på å hindre amerikansk lov («obstruction of justice»). Sparkingen av FBI-sjef James Comey for ett år siden, fordi Comey nektet å avgi en personlig lojalitetserklæring til Trump og også nektet å stanse etterforskningen av Michael Flynn som hadde løyet til FBI om sine forbindelser med russerne, er en handling som etter erfarne juristers mening kan kvalifisere for «obstruction of justice». Hva Mueller vet om disse forholdene etter en serie lange avhør med Trumps medarbeidere i Det hvite hus, har han ennå ikke kommet offentlig ut med. Igjen: Han holder kortene tett til brystet. Mueller har så langt ikke latt seg lokke til å gjøre saken til et personlig mediesirkus. Men noen kort har i ett år ligget på bordet, ikke minst Trumps egen uttalelse om at Comey fikk sparken fordi han ikke vil gi opp Russland-etterforskningen.
Gang på gang har det gått forlydender om at Trump ønsker å sparke Mueller. Men det kan bli meget brysomt om han skulle begi seg inn i et så idiotisk foretakende. Først må han da sparke viseutenriksministeren Rod Rosenstein, som utnevnte Mueller til spesialetterforsker da Comey fikk fyken. Og så må han finne en ny visejustisminister som kan fjerne Mueller. Reaksjonene vil i så fall ikke la vente på seg. Det var nettopp dette Richard Nixon gjorde i det som er blitt kalt «lørdagskveldsmassakren», da han sparket spesialetterforskeren i Watergate-saken Archibald Cox, med det resultat at blant andre justisminister Elliot Richardson tok sin hatt og gikk. Det innledet begynnelsen til slutten for Nixon som president.
Robert Mueller kjenner denne historien så godt at han ikke lar seg skremme av presidentens skjellsord og trusler. Tvert imot har han nå satt seg fore å «intervjue» president Donald Trump. Trumps juridiske rådgivere advarer presidenten på det sterkeste mot et slikt møte. De frykter at presidenten med all sin uforutsigbarhet og sin hang til «instant lying» vil skade sin egen sak, eller på godt norsk: skyte seg selv i foten. Da Trump for kort tid siden sa at han likevel ville stille opp, tok hans fremste juridiske rådgiver i Det hvite hus, John Dowd, sin hatt og gikk.
Så langt har Trumps rådgivere fått en liste på 16 spesifikke temaer som Mueller vil «intervjue» Trump om. De fleste av dem gjelder presidentens egen rolle i en rekke situasjoner, også hans grunner for å sparke Comey. Presidentens advokater har laget en liste på 49 hovedspørsmål som de mener å kunne trekke ut av FBIs temaliste. Disse spørsmålene har nå lekket ut til New York Times, ikke fra FBI, men åpenbart fra Trumps innerste krets. Det hvite hus har vært lekk som en sil siden Trump overtok.
Selv om Trump sier at han vil la seg intervjue, henger hele dette møtet i en tynn tråd. Advokatene advarer ham fortsatt, men hva Trump mener i dag er ikke nødvendigvis det samme som han mener i morgen. Hvis han nekter frivillig å stille opp kan han bli rettslig stevnet til å avgi forklaring under ed. I en slik situasjon kan han nekte å svare på spørsmålene under henvisning til grunnlovstillegg nummer fem. Men en president som nekter å svare på spørsmål om lovbrudd vil nærmest ha felt dommen over seg selv.
Det eneste sikre i dramaet er det usikre.