Kultur

Dessertgenerasjon, jeg?

Jeg er født i 1944 og oppvokst på 50-tallet. Økonomien i min barndoms familie var vel ikke allverdens, men vi led ingen nød.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Men dagens (normale) forbruk var selvsagt langt bortenfor min barndoms virkelighet. Flink på ski, men mor og far hadde ikke råd til slalåmski, fikk låne ski av idrettsforeningen.

Jeg begynte å studere i 1963, fikk studielån, tok hjelpelærerjobber på Universitetet, og fikk 2 barn, i 1965 og 1969, uten foreldrepermisjonens støtte. Som ung student var barnehageplass for begge den store lykken! Jeg var desidert ikke i noen «dessertgenerasjon» da.

Jeg fullførte cand. real i 1969, fikk stipend til å ta fatt på doktorgrad ved Universitetet i Uppsala, disputerte 1977, men hadde allerede fast jobb som førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo, fra 1974 (Hvem i våre dager får fast jobb før de har avlagt doktorgrad?). Studielånet «fordampet» på grunn av inflasjon. Og etter noen skjærmysler ble jeg utnevnt til professor i biologi i 1987. Kanskje, likevel, litt «dessertgenerasjon»?

Nå har jeg fullført jobben på Universitetet, undervist og veiledet og publisert, og tenker at jeg har gjort jobben. Har samboer, også tidligere universitetsansatt professor, pensjonert siden 2003. Vi sitter med to anstendige statspensjoner, riktignok noe reduserte p.g.a. «samordning», men vi har det bra. Vi har reduserte satser på buss, trikk og tog og diverse kulturopplevelser, og er uten lån!

Nå har jeg, likevel, på mine gamle dager ufrivillig havnet i en «dessertgenerasjon»-situasjon, jamfør forslaget i statsbudsjettet om skattelette for samboende pensjonister.

I disse tider, med fattigdom, nød, asylinnvandring, og store behov for offentlige midler, er det vel ikke vi som bør få skattelette. Og det bør heller ikke de uanstendig avlønnede 5 prosent av Norges rikeste!

Mer fra: Kultur