Saudi-Arabias krav om at Qatar må stenge den frittalende TV-kanalen al-Jazeera viser hva slags regime vi har med å gjøre. Enevoldsherskerne i Riyadh tåler ikke den minste form for kritikk. For dem er uavhengig journalistikk en trussel som må kveles med alle midler. Men den saudi-styrte boikotten av Qatar handler likevel ikke om Al Jazeera. Det er først og fremst Qatars gode forhold til Iran som har fått Saudi-Arabia til å gå løs på sin lille, men styrtrike nabo. President Donald Trumps uforbeholdne og ukritiske støtte til Saudi-Arabias herskere har gitt dem den ryggdekning de trengte.
Iran og Saudi-Arabia er de to store hovedmotstanderne i Midtøsten. Motsetningene er politiske, økonomiske og ikke minst religiøse. Saudiaraberne gjør krav på være et slags overhode for alle sunnimuslimer. «Den islamske republikken Iran» ønsker en tilsvarende rolle overfor all verdens sjiamuslimer. Saudi-Arabia ser med stor uro på hvordan Iran har vunnet fram i den nordlige delen av Midtøsten i et belte gjennom Irak til Syria og Libanon. De to landene fører krig med stedfortredere i Syria og i Jemen. Men det er frykt for at opptrapping og mer krigersk ordbruk kan føre til direkte konfrontasjoner. Det kan få enorme konsekvenser. Begge land er så godt utstyrt med tunge våpen og raketter at selv et par dagers krig kan lamme all oljevirksomhet og infrastruktur i Golfen for lang tid.
USA har tidligere forsøkt å roe ned konfliktene i Midtøsten. Det er ikke Donald Trumps linje. Han tror åpenbart at problemene i Midtøsten kan løses på Twitter. Hans støtte til Saudi-Arabia under besøket der ble oppfattet som et klarsignal for en mer aggressiv politikk overfor Iran – og i første omgang Qatar. Trump hadde åpenbart «glemt» at USAs viktigste militærbase i Midtøsten ligger nettopp i Qatar. At utenriksminister Rex Tillerson ba om samtaler for å løse konflikten gjorde ikke inntrykk på presidenten. På Twitter fortsatte han sin fulle støtte til Saudi-Arabias aksjoner.
Trumps uforbeholdne støtte til Saudi-Arabias «kamp mot islamistisk terror» var som å helle olje på ilden i et land der terrorbegrepet har mistet sitt innhold. I Saudi-Arabia får enhver dissident og enhver form for kritikk av regimet stemplene terrorist og terror. Iran hudflettes for «støtte til terror». Men USA tar lett på at 15 av de 19 terroristene i New York 11. september 2001 var saudiarabere. Man overser at Al-Qaida hadde sitt utspring nettopp i Saudi-Arabia under ledelse av Osama bin Laden. Saudi-Arabia bruker store ressurser på å spre sin egen, ultra-fundamentalistiske tolkning av islam til resten av verden. Det er nettopp denne såkalte wahabismen/salafismen som gir islamistiske terrorister verden over deres ideologiske fundament.
Saudi-Arabias sterke mann er den nyutnevnte kronprins Mohammad bin Salman. Han er 31 år og kjent for å være impulsiv, aggressiv og krigersk. Iran er på sin side et teokrati som styres av landets allmektige åndelige leder ayatolla Sayyed Ali Khamenei og Vokterrådet av høytstående geistlige. Men landet har også et folkevalgt parlament og en nyvalgt, relativt moderat president, Hassan Rouhani. Han fikk 57 prosent av stemmene, trass i at Khamenei åpenbart hadde foretrukket den mer konservative motkandidaten. Rouhani har nå den styrke det gir å ha befolkningen i ryggen. Utenriksminister Tillerson reagerte på valget med å kreve ytringsfrihet og organisasjonsfrihet i Iran. Det er det all grunn til. Men noe tilsvarende krav har han aldri stilt til Saudi-Arabia, hvor kongefamilien styrer fullstendig eneveldig, og hvor bruddene på menneskerettighetene står i kø.
Saudi-Arabia kjøper seg venner. Landet har nå passert Russland med godt mål når det gjelder militærutgifter, og ligger på tredjeplass i verden etter USA og Kina. Et militærbudsjett på 84 milliarder dollar i året gir solide inntekter til våpenindustrien i USA og en rekke andre vestlige land. Her ligger kanskje mye av grunnen til at Saudi-Arabia slipper så billig unna med sine brudd på menneskerettighetene, sin totale mangel på demokrati og den brutale krigen i Jemen.
President Donald Trump ønsker en anti-iransk allianse med sunnimuslimske stater i regionen. Saudi-Arabia er trolig mer enn villig til å lede et USA-støttet «arabisk NATO». Om det lykkes, er likevel tvilsomt. Støtte fra Iran er nødvendig dersom man skal vinne kampen mot IS. Iran har dessuten viktige støttespillere i Russland og Kina. Kina er blant annet en viktig partner for Irans betydelige militær-industrielle kompleks. En allianse Iran-Russland-Kina vil være en formidabel motvekt mot en USA-ledet saudiarabisk koalisjon.
Faren er at USA kan bli trukket inn i en sekterisk konflikt i Midtøsten. Heller enn å fremme ytterligere strid, kreves vilje til dialog. Faren for enda mer krig er i høy grad til stede. Vilje til diplomati framfor bruk av makt er dessverre ikke det som preger Donald Trump. En noe mindre halleluja-preget holdning til Saudi-Arabia hadde absolutt vært på sin plass. Eller for å sitere USAs tidligere forsvarsminister Robert Gates: «Saudierne har alltid ønsket å kjempe mot Iran til den siste amerikaner».