Du merker det overalt. Høytiden nærmer seg. Og handelstanden som er helt avhengig av desemberomsetningen regner med at vi handler for mer enn noensinne før jul. På den måten kan vi ære ham som ble født i en stall fordi det ikke var plass i herberget. Mange er nå på jakt etter julegaver til sine kjære som ikke ønsker seg noe for de har alt, men det er også alt de har. Nytt av året er invitasjon til eksklusiv førjulsshopping for de utvalgte.Og personlig kunderådgiver. Så fortvil ikke.. Det er en virkelig barmhjertighets tjeneste for stressede menn som er på jakt etter en passende gave! Så det er ingen grunn til å fortvile. Vi blir også i år oppfordret til å handle med stil hva nå det måtte bety?.
Den norske kirke og kristne frimenigheter har ikke monopol på jula. Det er derfor viktig ikke gi noen fasitsvar på hva som er den riktige måten å feire jul på. «Ta jula tilbake» er et slagord. Men kommer oppfordringen fra kirken, blir slagordet fort moraliserende. Og dårlig samvittighet er noe vi nordmenn har nok av ellers i året. Er det noe vi ikke trenger fra kirken, så er det dårlig samvittighet. Barnet står sentralt i julehøytiden. Han som ble født i Betlehem møtte mennesker med åpenhet. Han trakk de utstøtte inn i fellesskapet. Og i sin forkynnelse ga ha mennesker trøst og håp. Kjærlighetens budskap sprengte grenser. Det er det vi som er hans etterfølgere ikke klarer. Vi er låst fast i gamle problemstillinger og våger ikke å gå inn i et nytt og ukjent landskap med et åpent sinn.
Det er for tiden mange aktører på det religiøse marked. Og folk tror i øst og vest. Skal Den norske kirke fortsatt være en åpen og lyttende folkekirke må den forsøke å bli mindre saksorientert. Hvor har det blitt av undringen og tilbedelsen ? En kirke som har svar på alt, også spørsmål som ikke folk er opptatt av og derfor lar være å stille, kan ikke vente å fange opp den åndelige og religiøse lengselen som i dag finnes i samfunnet og som kommer til synlig uttrykk i desember.
Troen er som mange andre livsområder blitt privatisert også i nord! Stadig flere mennesker klarer seg tilsynelatende bra uten kirken. Men vil kirken på sikt klare seg uten mennesker? Vi trenger en kirke som ikke diskriminerer, men inkluderer alle søkende. Nettopp derfor er det så viktig at kirken møter menneskers religiøse lengsel med åpenhet nå i desember og ikke fordømmer alle dem som deltar i forbrukersamfunnets største og mest heseblesende fest. Vi må ha en grunn til å gå i kirken. Både konserter og gudstjenester julaften fyller kirkene til trengsel! Det må være en stor utfordring for kirken å ta de besøkendes lengsler og religiøse søken på alvor.
Skarpskodde teologer og forkynnere skal ikke få ta undringen og dragningen mot det mystiske fra oss. I det norske folk har det i de seneste år foregått en vending mot filosofiske spørsmål, følelser, verdier, mot det mystiske, mot det religiøse. Dette kommer tydelig til uttrykk nå i førjulsfestene.
En beretning fra Det nye testamente, en fantasiskapende legende er fortellingen om de hellige tre konger. Den har noe mystisk og hemmelighetsfullt over seg og appellerer til vår åndelige lengsel. Historien er nærmest blitt barnelærdom i Norge og har blitt fortalt og gjenfortalt. I denne prosessen har den blitt oppdatert og fått nye farger. Middelalderversjonen møter vi hos Grundtvig når vi synger ”Av Saba kom de konger tre…” Det er ikke dekning for dette i beretningen hos Matteus. I teksten står det heller ikke om hvor de kom fra, heller ikke at de var konger. Men Grundtvig har ikke diktet dette selv. Han har nok hentet dette stoffet fra den gamle kirkelige fortellertradisjon som har et eventyrpreg over seg. Smeltet sammen med juleevangeliet hos Lukas har fortellingen blitt en sentral del av julebudskapet for mange nordmenn. Barnet og stjernen har de felles. Stjernen ledet dem til barnet. I en tid med stor interesse for stjernetyding og horoskoper har dette blitt en sentral del av det religiøse marked. For nyreligiøsiteten har blitt god forretning. Det arrangeres alternative messer og nye butikker som selger alt fra urter til bøker om østens mystikk åpnes.
Skal folkekirken gjøre døren høy og porten vid, bør den ta Ola Nordmanns religiøse desembersøken på alvor. Den har mye å lære av folkereligiøsiteten som spiller på et stort register av tanker og følelser. Vi ikke bærer med oss gull, røkelse og myrra som de tre kongene fra Østerland, men i likhet med dem er vi sannhetssøkende og bærer med oss en lengsel. Vi er på leting og søker også på det religiøse marked etter en dypere innsikt. Advent og julehøytiden åpner opp.
Den norske kirke har til en viss grad evnen til å tilpasse seg tiden vi lever i selv om konkurransen på den religiøse areana er stor. Nesten 1,5 millioner nordmenn vil etter all sannsynlighet gå i kirken i desember, men det blir færre for hvert år selv om nedgangen ikke er så stor. Men konsertene med lokale korps og kor er stadig like populære. Hvis adventskonsertene hadde blitt droppet, hadde vi protestert! Og julaften har mange kirker flere gudstjenester! Det må være en stor utfordring for kirken å ta de besøkendes lengsler og religiøse søken på alvor og vise at julebudskapet gir oss tilbake troen på livet.
Vi er sammensatte mennesker som lever sammensatte liv. De gamle norske folketradisjoner og den kristne høytiden i desember viser jo nettopp motsetningene og mangfoldet! Kirken har aldri helt klart å kristne midtvintersblotet, sier enkelte og viser til hvor mye vi bruker mye på mat og drikke. Eller for å si det med Rudolf Nilsen:
«Og ribbe og surkål og øl og dram
man åt og drakk for å ære ham
som fødtes i armod og døde i skam.»
Når klokkene ringer julen inn i bygd og by, er vi trette og mette. Hvis vi har krefter igjen etter hektiske desmberdager, kan vi som russerne ønske hverandre god jul med hilsenen ”Til lykke med fødselen.” For dette er en hilsen som går rett inn i julens budskap!.