«Hvert år forsøker noen redaksjoner å gjøre en regneøvelse for å telle kvinner i norske serier uten noen gang å klare å telle riktig». Det skriver «Mammon»-skaper, Gjermund Eriksen, i en kronikk i gårsdagens Aftenposten. Eriksen mener redaksjonene heller må se på vilkårene for norsk TV-drama, og at det er antall norske dramaserier som må opp for at vi skal få en naturlig bredde i «fortellinger, sjangre og karakterer». Norsk TV-drama må få tre ganger så mye statlige midler som de fikk i 2015, mener han.
Når debatten om kjønnsfordeling blir gissel i kampen om mer penger til bransjen, bærer det galt av sted. Å avfeie pressens og andres kartlegging av hvilket mangfold statlige midler innen kulturfeltet går til, er i beste fall lettvint. Jeg er en av journalistene som jevnlig teller kvinner. Dagsavisen har talt nøkkelroller i filmbransjen, på musikkfestivaler, og vi har satt søkelyset på debatten om et blendahvitt teaterfelt. Vi gjør ikke dette fordi vi setter stor pris på å bruke Excel-regneark. Vi gjør det fordi tallene gir oss et bilde av grunnlaget for hvilke historier som blir formidlet til et stadig mer mangfoldig Norge.
Med den rødgrønne regjeringen ble bevilgningene til film økt fra 446 millioner kroner i 2005 til 744,7 millioner kroner i 2013. Skal vi tro Eriksens hypotese burde vi da ha fått mer mangfold på kinoskjermen. Fikk vi det? La oss telle:
Tallene til Norsk filminstitutt (NFI) viser at andelen kvinner i nøkkelrollene produsent, manusforfatter og regissør i 2010 var 25 prosent for kinofilmene. Fire år senere var andelen økt til 30 prosent.
Ifølge tall fra Film og Kino hadde 26 norske filmer premiere i 2010, mens 2014 bød på hele 36.
Så langt kan vi si at hypotesen til Eriksen stemmer. Flere filmer, høyere kvinneandel. Men det er én viktig ting: I samme tidsrom hadde også regjeringen pålagt NFI å sikre 40 prosent kvinner i nøkkelroller.
I 2010 var kvinneandelen blant de NFI-støttede filmene på 27 prosent. I 2014, da den totale kvinneandelen hadde steget, var kvinneandelen blant de NFI-støttede filmene på 53,9 prosent. Det er altså filminstituttet, som har vært pålagt å øke kvinneandelen, som har bidratt til at den økte på fire år.
Den lovende utviklingen tok en ny vending da Aftenposten tellet seg fram til kvinneandelen blant premierefilmene i 2016: 24,4 prosent. Plutselig var vi tilbake til 2010-nivå igjen, selv med et høyere antall filmer. Forskjellen er at vi har lagt bak oss to år der regjeringen ikke har pålagt NFI å etterstrebe kjønnsbalansemålet.
Eriksen viser trolig til debatten om kvinnene på skjermen, skuespillerne, ikke nøkkelrollene i norsk TV-drama. Men dette henger sammen. Det er tydelig blant premierefilmene fra 2015 at filmene som hadde kvinner bak kamera, også i større grad hadde kvinner foran kamera. Kvinner ansetter kvinner oftere enn menn gjør. I 2015 kunne NRK fortelle at kun to av 15 norske TV-serier som har fått støtte fra NFI de siste fem årene, hadde en klar, kvinnelig hovedrolle. At det oppleves som tryggere med en mann i hovedrollen, samt at norsk TV-drama i stor grad har vært actiondrevet, var blant årsakene NRKs kilder foreslo.
Ikke alle fortellinger må handle om kvinner og menn som løper med – eller fra- en pistol, mener Eriksen, ganske riktig, i sin kronikk. Kanskje kan mer midler gi mer rom for å ta risikoen (!) og satse på kvinnelige hovedroller, og annerledes TV-drama. Men om staten vil gi mer midler til dette må de også stille krav til at seriene i større grad skal speile den norske befolkningen. Og vi må følge med på om kravene innfris. For det skjer ikke av seg selv, viser tallene fra filmfeltet. Selv kommer jeg til å fortsette å telle, ikke for moro skyld, men fordi det er helt nødvendig.