Kultur

Derfor streiker vi mot vikarbyrådirektivet

I morgen streikes og demonstreres det i mer enn 30 norske byer mot at EUs vikarbyrådirektiv skal implementeres i norsk rett. Her kan du lese litt om hvorfor.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

For halvannet års tid siden skrev jeg en kronikk i Klassekampen som het «på tide med et oppgjør». Den tok blant annet for seg EUs vikarbyrådirektiv, og den utviklingen direktivet er en del av. Nå er oppgjøret her. I morgen streiker fagorganiserte land og strand rundt med et krav om at regjeringen bruker reservasjonsretten mot direktivet. Nestleder Lars Johnsen i Transportarbeiderforbundet gir en fin beskrivelse av streikegrunnlaget i sitt innlegg hos Fri Fagbevegelse, «Aldri mer med lua i handa»:

««Ingen skal lenger måtte stå med lua i handa». Slik oppsummerte Einar Gerhardsen sitt politiske virke. Utstrakt bruk av vikarer og innleid arbeidskraft undergraver både fagbevegelsens styrke og arbeidernes verdighet, derfor er kampen mot vikarbyrådirektivet og økt bruk av innleid arbeidskraft viktig for fagbevegelsen.»

«Vi skal beholde lua på hue,» konkluderer Johnsen.

For den som først nylig har fått med seg hvor viktig denne kampen er for fagbevegelsen, kan det være grunn til å trekke frem igjen den virkelighetsbeskrivelsen som sto på trykk i Klassekampen for halvannet år siden – særlig ettersom avisa ikke legger ut særlig mye av innholdet på nett. Til glede for nye lesere og sinte streikende klipper og limer jeg den derfor inn her:

Inntil nylig var jeg av den oppfatning at fagbevegelsen sakte men sikkert undergraves av bemanningsselskapene. Jeg tenkte på dem som husbukker eller stokkmaur, som i det stille ødelegger fundamentet for fagbevegelsen: Arbeidsfellesskapet, kompetansen, klubbdemokratiet, og ikke minst den grunnleggende tryggheten som gjør det mulig å ta tak i problemer som oppstår på jobben. Grunnene til det var mange. Jeg har sett hvor vanskelig det er å få folk til å organisere seg når de til enhver tid kan straffes av bedriften, ikke i form av oppsigelser og åpenlys trakassering, men simpelthen med henvisning til ”mangel på nye oppdrag”. Jeg har sett hvordan mange av de som likevel melder seg inn har sett det som en ulykkeforsikring dersom det virkelig skulle gå dem ille, men at de ellers vil ”sitte stille,” og ofte foretrekker å være hemmelige medlemmer. Og jeg har sett en endeløs rekke av saker der uretten og ulovlighetene som blir begått aldri får konsekvenser, fordi apparatet som skal ta seg av sakene – våre egne organisasjoner, domstolene, påtalemyndighetene – er tilpasset en tid da arbeidsforhold var noe varig, arbeidsstokken var rotnorsk, og arbeidsmiljøloven reflekterte alminnelig praksis ute på arbeidsplassene.

Nå er jeg av en annen oppfatning. Jeg ser ikke lenger bemanningsselskapene som saktegående skadedyr. Utviklingen glipper ikke langsomt ut av hendene våre. Det går raskt. Veldig raskt. Og bemanningsselskapene fremstår nå mer og mer som en trojansk hest: En fiendtlig, om enn fordekt, kamphandling.

Kampen det står om, er om vi skal vende tilbake til løsarbeidersamfunnet. Det sto forsåvidt klart for oss allerede for ti år siden, da bygningsarbeiderne sammen med en rekke andre foreninger gikk til politisk streik mot at utleie av arbeidskraft skulle legaliseres og normaliseres. Konsekvensene fagbevegelsen dengang advarte mot materialiserte seg ikke øyeblikkelig – det tok tid. Ting gjør gjerne det. Nå, to år inn i krisa, kan vi imidlertid konstatere at vi har kommet dit vi ikke ønsket å komme.

Kjernen av problemet er følgende: Det store flertallet av de som er ansatt i bemanningsbransjen er ansatt på kontrakter om fast ansettelse uten garantilønn. Det betyr at du som ansatt ikke har krav på lønn mellom arbeidsoppdrag. For arbeidsgiveren betyr det at han ikke har trenger å si opp ansatte, ettersom de uansett ikke har noen betalingsplikt mellom oppdragene. Det er dessuten mye å spare i sykepenge-utgifter, ettersom rettigheten bortfaller dersom du ikke har vært i sammenhengende arbeid i fire uker. Den fleksibiliteten og rabatten dette gir, er det viktigste konkurransefortrinnet bemanningsselskapene har, og er en sentral årsak til deres voldsomme vekst de siste årene.

Selvsagt er ikke dette noen særnorsk utvikling. I Sverige, hvor flere selskaper det siste året har sparket samtlige ansatte for så å ta dem inn igjen som “vikarer” dagen etter, er bemanningsselskapene det største stridstemaet i årets tariffoppgjør. Og i begynnelsen av juni kunne Financial Times melde at et stort flertall av de nye jobbene som nå skapes i Europa, er i bemanningsselskapene.

Ei heller er det slik at dette er et problem som begrenser seg til østeuropeiske arbeidsinnvandrere. I kjølvannet av de mange oppsigelsene vi har sett de siste to årene har flere av mine rotnorske, faglærte kompiser funnet ut at bemanningsselskapene er de eneste som ansetter folk. Søker du på bygningsjobber på finn.no, finner du ikke annet enn usikre ansettelser.

For de av oss som ikke rammes direkte av dette, men som likevel ser det på nært hold, er det mest skremmende ikke den elendigheten dette medfører for hver enkelt arbeider, men omfanget. Og den endeløse strømmen av problemer fremstår oftere og oftere som uløselige. For selv om viktige prinsipielle spørsmål berøres, er det de færreste som orker den belastningen det er å stå opp mot egen arbeidsgiver. Dette desto mer ettersom man lever på arbeidsgiverens nåde, som etter eget forgodtfinnende kan slutte å gi deg oppdrag.

Det siste forholdet peker på et annet sentralt problem hva angår bemanningsselskapene: Rettsvernet man har som arbeidstaker er i realiteten satt ut av spill, og man befinner seg i et juridisk grenseland der det ofte er vanskelig å si om det er blitt begått direkte ulovligheter. Dette bidrar igjen til at det er vanskelig å anbefale et medlem å sette i gang en prosess som ofte kan ta flere år, og hvor utfallet er uvisst. Jeg har selv sett ressurssterke venner og fagforeningskamerater brenne fullstendig ut i løpet av en sånn prosess, og det har vært i saker der jussen har vært klarere, hvor venner og familie har befunnet seg i nærheten, og hvor de involverte har behersket både språk og samfunnskunnskap godt. Svært sjelden er noen av disse betingelsene tilstede der det kunne vært aktuelt for oss å føre en sak sammen med medlemmene våre.

Men finnes det ikke unntak? Inntil nylig var Adecco et hederlig unntak fra denne utviklingen. De ansatte der organiserte seg, valgte tillitsvalgte og krevde tariffavtale. Med den fulgte også faste ansettelser med ventelønn mellom oppdrag. Men slik er det ikke lenger. Nå erstatter de, én etter én, avtaler om fast ansettelse med rene prosjektansettelser. Bemanningsbransjens seriøse flaggskip kan vanskelig gjøre annet, ettersom markedet de selv har vært så varme fortalere for, er fullt av selskaper som fallbyr arbeidskraften til mer konkurransedyktige priser.

Det er i en slik situasjon EUs vikarbyrådirektiv skal implementeres. NHO har mottatt nyheten med begeistring: Endelig skal utleie av arbeidskraft bli anerkjent som om det var en bransje på linje med annen næringsvirksomhet, og kanskje står også arbeidsmiljølovens regler om innleie for fall. Dersom NHO har rett i dette, er det selvsagt alvorlig. Mindre alvorlig blir det ikke av at det kanskje blir EFTA-domstolen som får siste ord i saken: Med den rettspraksisen som har utviklet seg ved EUs domstoler de siste årene kan det bety kroken på døra for viktige forsvarsskanser i kampen for faste ansettelser.

Mer fra: Kultur