Tidsskriftet Samtiden har i sitt nyeste nummer hovedtema om metoo. Som redaktør Christian Kjelstrup selv svarte på Nyhetsmorgen på P2 denne uka da han fikk spørsmålet hvorfor et nummer om metoo akkurat nå: «Som om vi er litt lei og forbi kampanjen. Som om man ikke lenger burde ta det opp». Hvis de tar opp temaer om islam eller globalisering, får han som redaktør, aldri samme spørsmål om hvorfor de har valgt nettopp det temaet, svarte han.
Interessant. For metoo er jo nå over i diskusjonsform, kronikkform og kommer mer og mer i kritikkform. Ikke lenger et gedigent St. Hans-bål i full fyr på sosiale medier som det startet med. I Sverige har de laget en dokumentar om den største mannejakten de hadde i kjølvannet av metoo-avsløringer, om journalisten Fredrik Virtanen, som mistet jobben i Aftonbladet etter anklager om voldtekt. Dokumentaren tar opp problemet med metoo, der du må stå til ansvar for handlinger gjort for mange år siden. Ord mot ord, og med en oppsigelse som løsningen på problemet. Jeg ser problemet «Uppdrag granskning» påpeker. Samtidig er det komisk som kvinne å se en voksen mann unnskylde sexmeldinger til blant annet en 14-åring, og si at tonen på Facebook var en helt annen på den tida. Litt som vår egen Frp-Leirstein, som kanskje burde skjønt at å sende PDF-filer med møkkete bilder til tenåringer, til slutt straffer seg, eller som ti gutter på hyttetur aldri noen gang mer får lyst på fitte. Metoo renser nemlig opp i systemet. Som jeg selv sa i debatten vi hadde i forbindelse med lanseringen av Samtiden: «Det var ikke rom for saklig diskusjon når metoosnøballen begynte å rulle. Når vi først fikk ordet, måtte vi brøle!»
Det er nettopp det Samtiden får til med dette nummeret. Du begynner å brøle igjen. Men denne gangen ikke fordi Øystein Stene, dosent ved Kunsthøgskolen i Oslo, skriver at han mener debatten om grad av alvorlighet ble avfeid som irrelevant. Mannen måtte være stille og lytte, ble ikke sett eller invitert inn i de hemmelige gruppene om seksuell trakassering. Og du begynner ikke å brøle selv om det er hardt å se første bidragsyter i tidsskriftet være anonym fordi hun har fått beskjed om å være det, ellers mister hun jobben på en norsk arbeidsplass. Litt som Virtanen der, altså, bare at det er hun som er offeret.
Nei, du begynner å brøle når du leser bidragene fra kvinnene i andre land. For tidsskriftet har metoo-referater fra Argentina, Russland, Italia, India og Kina. Russland, for eksempel, der de russisk-ortodokse prestene maner kvinner til lydighet og ydmykhet og forteller på TV at valentinsdagen er «djevelens verk». Der en allerede gift politimann på 57 år fra Tsjetsjenia, giftet seg med en 17 år gammel jente, direkte overført på TV med millioner av mennesker som publikum. Der de kalte presidentkandidaten Ksenia Sobchak for «hore», og der kvinnelige journalister som ble utsatt for seksuell trakassering og gjorde metoo-opprør i Dumaen, ble sagt opp. Mennenes reaksjon på seksuell trakassering var «hvorfor sparte du henne ikke til meg?». Du har også kjendisskuespilleren i Argentina, som i januar i år var gjest i et talkshow og lirte av seg setningen; «Hvis voldtekt er uunngåelig, så slapp av og nyt det». Han sa det var ment som en spøk, men i Argentina er vold mot kvinner helt dagligdags.
Eller India som med sitt patriarkalske system, er opptatt av kvinnens renhet og familiens ære. Der du som kvinne blir sett på som det svake, underlegne kjønn og en byrde for familien. Og det er her bæsj kommer inn i bildet. I India mangler en halv milliard mennesker tilgang til toalett, blant dem 300 millioner kvinner. Når kvinner ikke har toalett, skjer det voldtekter. Avføring er så skamfullt og vanskelig at kvinner gjør sitt fornødne før soloppgang eller etter solnedgang på bar bakke. Hvert 22. minutt voldtas en indisk kvinne, gjerne i forbindelse med at de skal ut og bæsje i naturen. 80 % av alle voldtekter finner sted i familien. Kvinner som sier ifra om incest, blir bedt av sin far om å kle seg mer tekkelig, skriver Vaiju Naravane.
Ikke minst blir man brølete av å lese hvordan metoo er i Kina. Der de for å unngå nettsensur, har måttet skifte navn til «Riskanin» fordi det kinesiske ordet ris er «mi» og ordet for kanin er «tu». Der finnes det også noen få feministiske røster. Blant andre Li Maizi, som beskriver hvordan de i aksjonsgruppa «de fem feministene», som er internasjonalt kjente fordi de ble fengslet for sin aktivisme, dro til Sør-Kina for å oppfordre kvinner i byen Guangzhou til å stille seg i kø foran offentlige herretoaletter for å ikke slippe til menn. På den måten fikk de både fokusert på mangel på kvinnelige toalettfasiliteter, men også vist hvordan kvinner kan ta større plass i et felles rom. Kvinnekamp, seksuell trakassering og avføring henger sammen. I Kina fikk disse feministene myndighetene til å revidere lovverket slik at det ble bygd flere jentedoer.
Redaktør Kjelstrup sier at når den såkalte blodtåka letter, er det lurt at Samtiden ser på «hva var egentlig dette for noe». Jeg mener man heller burde si at vi står midt inni blodtåka akkurat nå. Om metoo begynner å bli tynn skodde her hjemme, så er den så vanvittig viktig å fremdeles snakke om for alle de der ute. Det er som Toril Moi skriver i tidsskriftet: «Feminismens mål er å bli avskaffet!». Og derfor gir jeg meg ikke på temaet, derfor kjenner jeg hjertet banke hardere når jeg leser Øystein Stene skrive at hele kampanjen ender opp med mannen som den aktive part, kvinnen som den passive og offeret. Dette stemmer ikke. Snarere tvert imot. For leser du alle de kvinnene som vi kan si er ofre i andre land, er de så vanvittig mye modigere enn verdens sterkeste mann. De tåler så mye urettferdighet, så mye piss. Der metoo ikke bare betyr et klaps på rumpa som bartender, men at du blir isolert i menstruasjonshytter som jente i Nepal. Fordi du er skitten. Derfor er vi ikke ferdige med å brøle.
Det er som kvinnesakskvinnene på 70-tallet sier i den nye boka «Vi var mange»: De brente ikke BH-er! Det er bare en myte. Vi må sikkert stå for myter i framtida også. Som at vi kalte alle menn ved navn for voldtektsmenn på sosiale medier. Men etter debatten på tirsdag, ble det godt oppsummert av Toril Moi at det befriende i kjølvannet av metoo-bølgen, er at vi for en gangs skyld ikke står igjen med et kvinneproblem. Verden står overfor et manneproblem!