Debatt

Derfor kan Kina ha mest å vinne på dialog

Donald Trumps ønske om fred i Stillehavsregionen er det verken USA eller Nord-Korea som tjener mest på.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Toppmøtet nylig mellom Donald Trump og Kim Jong-un markerer en historisk begivenhet med første møte mellom statsledere mellom USA og Nord-Korea. Hensikten var å skape fred på den koreanske halvøya, blant annet gjennom nedrustning av Nord-Koreas atomvåpen. Det er til fordel for alle parter. Trumps ønske om fred i regionen er det imidlertid verken USA eller Nord-Korea som tjener mest på.

Det er ikke første gang USA forsøker å løse Koreakonflikten. Dagens forsøk ligner mye på Clinton-administrasjonens forhandlinger i 1994, som gikk ut på å sikre Nord-Korea med drivstoff mot at de rustet ned sitt atomprogram. Avtalen pågikk fram til 2003 etter at daværende president George W. Bush omtalte Nord-Korea som «ondskapens akse». Obama-administrasjonen gjorde flere forsøk på å få til en avtale med regimet, men kongressens republikanske flertall satte en stopper for dette.

Dagens avtale mellom de to statslederne kan knapt kalles en avtale, ettersom den ikke spesifiserer krav til partene eller konsekvenser ved avtalebrudd. Det er heller vage retningslinjer som statene skal arbeide ut fra. I dette ligger det blant annet at Nord-Korea forplikter å arbeide for en nedrustning av atomprogrammet sitt. Avtalen gir riktignok ingen spesifikke vilkår for hvordan den skal iverksettes, og derfor er det avgjørende hvordan den blir fulgt opp i tida framover. Det er en fordel for videre samtaler at alle parter føler at de kan vinne noe på dette. På den påfølgende pressekonferansen la Trump også til at USA vil stanse militære øvelser i Sør-Korea og Sør-Kina-havet, med begrunnelse i at det vil spare USA for mye penger. Uttalelsen har også blitt bekreftet av Det hvite hus i etterkant av møtet.

Trumps uttalelser sender dermed sjokkbølger til den sørlige delen av den koreanske halvøya som har vært avhengig av amerikansk militær bistand gjennom den 60 år lange krigen. Dette har potensielt store konsekvenser for maktbalansen mellom statene i regionen. Særlig vil Kina kunne tjene mye på en avtale som bidrar til fredeligere forhold.

En av hovedgrunnene til Kinas ønske om fredsavtale mellom disse landene er deres behov for avspenning i regionen. Kina er det landet som har hatt det tetteste samarbeidet med Nord-Korea, og er Nord-Koreas viktigste allierte og handelspartner. Ettersom USA er Sør-Koreas viktigste allierte har dette gjort konflikten ekstra spent. I tillegg til disse alliansene har Kinas økonomiske vekst gitt sikkerhetspolitiske utfordringer for territorial avklaring og samarbeid mellom statene i regionen. En tilbaketrekking fra USA vil derfor med stor sannsynlighet bidra til regional avspenning.

Samarbeidet mellom Nord-Korea og USA avspenner også Kinas forhold til Sør-Korea, som har vært målet for Nord-Koreas atomavskrekking. Utvikling av et bedre samarbeid mellom Sør-Korea og Kina vil trolig hjelpe den økonomiske utviklingen i begge statene, noe som vil være svært viktig for Kinas vekst. Statene har siden 1992 utviklet sitt bilaterale forhold på flere områder. Med et lavere spenningsnivå i Koreakonflikten, vil vi nok se et tettere samarbeid framover.

For Kina vil alternativet til fred kunne være katastrofalt. For det første ville en konflikt mellom disse partene trolig sendt flere millioner på flukt fra Nord-Korea til Kina. Ettersom Kinas økonomiske situasjon er av de mest prekære områdene for politikerne i landet for å opprettholde deres legitimitet, ville en flyktningstrøm i millionantall ikke bare skapt ustabilitet for Kinas rolle i regionen, men også for stabiliteten i landet. Sammen med en historisk rivalisering med USA har dette vært blant de viktigste grunnene til Kinas støtte til Nord-Korea.

I tillegg betyr denne avtalen at USA har mindre grunn til å opprettholde sitt nærvær i Sør-Kina-havet, hvor de har vært den sterkeste militærmakten i flere tiår. USA har hatt god grunn til å stasjonere hangarskip og militært materiell rundt halvøya; det har gitt dem mulighet til å sikre sine sikkerhetspolitiske og økonomiske interesser, og opprettholde sin rolle som en viktig aktør i regionen. Med nedskalering av Korea-konflikten blir det vanskeligere å legitimere amerikansk tilstedeværelse i regionen.

Med oppstarten av en handelskrig med USA, kunne ikke tidspunktet vært mer passende for Kina. Nedtrapping av konflikten og fravær av amerikansk tilstedeværelse gir Kina større muligheter til handel i regionen. Da vil de selv kunne sikre den stabiliteten de ønsker som regional hegemon.

For amerikanske statsledere har det vært svært viktig å prøve å løse Korea-konflikten, men forhandlingene fremhever også et diplomatisk dilemma. Nord-Koreas anskaffelse av atomvåpen har gitt dem uttelling for utpressingen og anerkjennelse fra USA.

Dette kan også sende signaler til andre land som prøver å anskaffe atomvåpen om at dette er en strategi som kan virke. Selv om avtalen mellom USA og Nord-Korea er lite konkret, kan den representere en viktig strategisk utvikling for Kina. Ikke bare kan den gi stabilitet i regionen og mulighet for Kina til å utvikle tettere samarbeid med Sør-Korea, men det gir også Kina større militærmakt på sikt. I ettertid av avtalen har Kina tatt til orde for å lette på sanksjonene mot det nordkoreanske regimet i FNs sikkerhetsråd, og tatt imot Kim Jong-un i Beijing i håp om å videreføre avtalen om nedrustning på halvøya. USA på sin side har tapt viktig strategisk territorium, både handelsmessig og militært. Spørsmålet for framtida vil bli hvordan Kina vil forvalte sitt økte handlingsrom.

Mer fra: Debatt