I Norge i dag bor det 50,4 prosent menn og 49,6 prosent kvinner. Fram til 2011 og i uoverskuelig fortid har det vært kvinneflertall her i landet, men grunnet innvandring er mennene nå i flertall. La oss for enkelthets skyld si at kjønnsbalansen er og alltid har vært ganske tett på 50/50. Slik er det ikke i filmbransjen, en bransje som lenge har vært dominert av menn. Men slik burde det være, og det er også vårt mål i Norsk filminstitutt.
Spørsmålet er hvordan vi skal nå dette målet – og forbli der i framtida.
Norsk filminstitutt er statens forvaltningsorgan på filmområdet, underlagt Kulturdepartementet. Regjeringens filmpolitiske mål er minst 40 prosent kvinner og menn i nøkkelposisjonene regissør, produsent og manusforfatter. I NFIs handlingsplan for kjønnsbalanse er målet 50/50 innen 2020. Hvorfor? Fordi halvparten av den norske befolkningen består av kvinner. Fordi halvparten av alle som går på kino og ser på TV er kvinner. Fordi likestilling er en av grunnpilarene i det norske samfunnet. Film er et av de kulturuttrykkene som når flest mennesker, og sju av ti nordmenn har vært på kino minst en gang i løpet av det siste året. De fortjener å se historier de selv kan kjenne seg igjen i, enten de er unge eller gamle, kvinner eller menn. Halvparten av historiene
I årets 8. mars tog lød en av hovedparolene «Vi er halvparten av historiene». Mange er utålmodige, og det forstår vi. Norsk filminstitutt har et særskilt ansvar for arbeidet med å bedre kjønnsbalansen i bransjen, og dette jobber vi aktivt med hver dag. Vår handlingsplan for kjønnsbalanse inneholder tiltak både på kort og lang sikt, og innen tre overordnede områder: Talentutvikling, tilskuddsordninger og kommunikasjon. Talentutvikling handler om å rekruttere og løfte fram flere kvinner i bransjen. I all talentutvikling skal kvinneandelen være minimum 50 prosent. Det samme gjelder våre tilskudd til manus- og prosjektutvikling. Dette vil forhåpentligvis øke kvinneandelen i første omgang i søkerbunkene, deretter i produksjonstilskuddene, og til sjuende og sist på lerret og skjermer.
NFI fører statistikk over de tre nøkkelposisjonene regissør, manusforfatter og produsent i alle søknader vi mottar. Våre filmkonsulenter har i mange år praktisert moderat kvotering, det betyr at i konkurranse mellom prosjekter som anses for å være kvalitativt like sterke, foretrekkes prosjektet med høyest kvinneandel. Fra 2016 begynte vi også å telle kvinnelige hovedroller i norske spillefilmer. I fjor innførte vi moderat kvotering også i markedsordningen, som gir tilskudd til de kommersielle filmene med et spesielt høyt publikumspotensial. Her er hovedrolle inkludert i nøkkelfunksjonene som telles. I prosjekter med relativt likt publikumspotensial velger vi her det prosjektet som har høyest kvinneandel totalt.
I 2017 var kvinneandelen i filmer som fikk tilskudd gjennom markedsordningen på 37,4 prosent – det høyeste noen gang. I 2016 var kvinneandelen her 13,3. På kort sikt bidrar dette tiltaket til å øke kjønnsbalansen fordi flere kvinner får tilskudd. Samtidig tror vi det vil skape endring også på lang sikt, fordi vi gir et tydelig signal til bransjen om at det lønner seg å satse på kvinner.
Hvorfor vente til 2020, hvorfor ikke innføre mål om full kjønnsbalanse innen 2018, har flere spurt. Men her finnes dessverre ingen quick fix. Å lage film og dramaserier er en lang prosess, som regel flere år. De filmene som får norsk kinopremiere i år og neste år har allerede fått tilskudd fra NFI, det betyr at våre tiltak først vil vises i statistikkene om noen år. Målet er å øke kvinneandelen jevnt og trutt.
Men NFI greier ikke dette arbeidet alene. For å oppnå en varig kjønnsbalanse i norsk film må alle deler av bransjen ta problemet på alvor, og arbeidet må starte tidlig – kanskje allerede i grunnskolen. Det er et faktum at færre kvinner enn menn søker seg inn i bransjen, de siste årene har kvinneandelen blant dem som går ut fra Filmskolen i Lillehammer ligget på 38,9 prosent. Det samme gjelder søkerbunkene til NFI, der kvinneandelen på søknader om produksjonstilskudd til spillefilm de siste årene i snitt har ligget på i overkant av 30 prosent. Selv om kvinneandelen blant dem som faktisk får tilskudd er høyere enn søkerbunken, så er den fortsatt for lav. I 2017 var kvinneandelen i spillefilmer med forhåndstilskudd fra NFI 40,6 prosent. I filmer som ikke får NFI-tilskudd er den enda lavere.
For å få flere filmer og dramaserier med kvinner, både foran og bak kamera, må flere kvinner oppfordres til å søke. Flere produsenter, både kvinner og menn, må tørre å satse på kvinnelige regissører og manusforfattere. Og flere manusforfattere må skrive historier om kvinner. Kvinneandelen varierer til dels kraftig fra år til år, men søkerbunkene våre gir grunn til forsiktig optimisme.
Flere har tatt til orde for å dele pengepotten i to, altså at NFI setter av en sum til kvinnelige filmskapere, en til mannlige filmskapere. Dette vil være vanskelig å gjennomføre i praksis, selv om grunntanken er god. Det er produksjonsselskapet som søker tilskudd, ikke enkeltpersoner, og flere filmprosjekter består av både kvinner og menn. Søknadsbeløp og totalbudsjett på filmer og dramaserier varierer med mange millioner fra prosjekt til prosjekt, og det må fortsatt være rom for å lage både dyre og billigere produksjoner. Dersom vi kun bruker penger som et mål på kjønnsbalanse vil vi risikere å få tre ganger så mange mannlige som kvinnelige filmer – eller omvendt, fordi de dyre filmene vil spise opp det meste av kaka.
Arbeiderpartiet foreslo nylig å dele den offentlige filmstøtten likt mellom kvinner og menn over en treårsperiode. Spørsmålet om hvordan pengene fordeles er viktig, og vi i NFI vil gjerne kartlegge dette nærmere. Når vi teller tilskuddsbeløpene til produsenter, varierer de voldsomt fra år til år: I 2012 fikk kvinnelige produsenter 19.1 prosent av tilskuddsmassen til spillefilm og kinodokumentar, i 2013 var kvinneandelen 65,4 prosent. Dette sier noe om hvor vanskelig det vil være å dele alle tilskuddsordninger i to. Men idealet er lik tilgang på filmmidlene, og vi tar gjerne en diskusjon om hvordan dette kan løses.
Vi tror ikke matematikk alene kan løse kjønnsutfordringene. Likevel er pengene NFIs sterkeste virkemiddel i kampen for likestilling. Gjennom å vise at vi prioriterer søknader med kvinner i nøkkelposisjoner vil produksjonsselskapene forstå at det lønner seg å satse på kvinner – ikke bare i kroner og øre, men også i kraft av å få fram historier som bidrar til større bredde i norsk film. Slik kan kanskje halvparten av historiene i framtida faktisk komme fra halvparten av befolkninga.