Husker du da Segway var forbudt? De rare ståhjulingene med håndtak, som mest av alt så ut som et kjøretøy fra en eller annen ond, dystopisk framtid som ingen vil leve i?
Den rødgrønne regjeringa gjorde ingenting med forbudet. De lente seg på trafikksikkerhetsmessige vurderinger, som kort oppsummert hevdet at det ville bli trangt på fortauene, om alle folk kjørte rundt på Segway hele dagen. Byråkratiet var litt redde for ulykker, men først og fremst for krangel om plassen på fortau og sykkelveier.
Så kom Frp i regjering, og fikk trumfet gjennom Segway-frislipp, mot alle andres mening. De ble latterliggjort i omtrent alle landets aviser. Segway- og lakrispipepartiet, liksom. For noe tull, mente folk. Kunne de ikke bry seg om noe viktig i stedet? «En trussel mot folkehelsen», mente Syklistenes Landsforening.
Men Segway ble tillatt, og resultatene så vi bare noen måneder etter: Segway er ikke bare Segway, tvert imot dukket det opp en masse forskjellige rare kjøretøyer, basert på det samme selvbalanserende prinsippet. De fleste av dem er uten håndtak, noen lar føreren stå sidelengs, som på et skateboard, noen har ett hjul i stedet for to, og sannsynligvis er det en masse fjortenåringer i nabolaget ditt som leker på en akkurat nå. Kule og hippe, med den supermoderne DAB-radioen sin på øret.
Og er ikke det typisk? Vi diskuterte produktet Segway. Det vi alle forbant med rike turister og tacky vestkantfolk med for mye penger, for lite vett, og manglende evne til å spasere mer enn femti meter i utrengsmål. Men da det ble tillatt utvikla det seg og vi fikk morsomme leketøy for ungdom.
Jeg husker da jeg sjøl var ungdom. Vi kjørte skateboard i gatene der jeg bodde, men måtte passe nøye på. Hvis politiet dukka opp måtte vi løpe. Eventuelt kaste brettene inn i nærmeste busk for å late som om vi bare sto der og hang og gjorde noe lovlig.
Da skateboard endelig ble tillatt tenkte jeg at et så tåpelig forbud ville jeg aldri oppleve igjen. At en harmløs og morsom aktivitet for ungdommer ikke kunne bli forbudt, bare fordi voksengenerasjonen ikke likte kulturen som fulgte med. At dårlige unnskyldninger om trafikksikkerhet skulle brukes til å regulere hvordan ungdommer trente og hadde det moro? Det låter jo absurd. Men det skjedde igjen.
Jeg blir vanligvis ikke kalt overvettes liberal. Men kanskje er det den gamle anarkisten i meg som får behov for å brøle: Ikke forby det du ikke liker! Ikke forby noe som helst, faktisk, med mindre det er en god grunn for det. Det er verdt å huske, selv for venstresida.
Segway-forbudet var meningsløst, moralistisk og kulturelt betinga. Det skulle altså en regjering med Frp til for å bli kvitt det. I de to åra som har gått siden har det vært stille. Ingen store oppslag om arealbegrunnet nevekamp mellom ståhjulingskjørere og syklister. Ingen alvorlige ulykker. Ingen problemer, rett og slett. Bare moro. Ikke er det særlig dyrt lenger, heller. Nå er det vel knapt en eneste som vil gjeninnføre forbudet.
Kanskje er det en tilfeldighet at det var nettopp Frp som ivret for Segway. Kanskje var det kulturelt, at Frp vil fiske stemmer fra segmentet i befolkningen som liker sånt. Det kan selvsagt også være at Frp faktisk er mer prinsipielle i sin dagligdags-liberalisme enn andre partier, skjønt jeg tviler. Men kanskje har det med teknologi å gjøre?
Du skjønner, Frp er også (etter min ydmyke mening) et av Stortingets mest fornuftige partier også i et annet teknologi-spørsmål: DAB. Digital radio. Radionettet som skal erstatte FM og flytte radioene våre inn i den digitale tid, men strengt tatt ikke har gjort særlig mye mer enn å bli et rådyrt hvileskjær med dårlig dekning. Du reagerte kanskje på beskrivelsen av hipsteren med DAB i lomma, lenger oppe? Hipsteren har selvsagt ikke DAB. Hun har mobil. Der hun hører på musikk. Over ... du veit, internett.
DAB er dyrt, dårlig og ikke særlig fremtidsretta. Problemet er bare at det oppdaga «vi» altfor seint, så nå er det umulig å komme seg ut av DAB med æren i behold. Nettet er bygd, regninga er betalt, nå er det bare om å gjøre at katastrofen blir så liten som mulig. Men da er det viktig at noen drar i bremsene, stopper opp og spør «hvorfor gjør vi dette, egentlig?»
Segway og DAB, der, altså. De ansvarlige, trygge partiene svikter, mens Fremskrittspartiet er fornuftens stemme. Henger de sammen på noe vis?
Jeg er ikke sikker. Men jeg tror kanskje at venstresida lyttet for mye til lobbyistene og byråkratene, i begge saker. Trafikksikkerhetsorganisasjonene i den ene saken, og radioselskapene i den andre. I begge spørsmålene hadde det egentlig holdt å gå bort til nærmeste helt vanlige person som ikke hadde tenkt spesielt nøye over saken. «Nææh, FM, funker ikke det fint, a?», hadde hun kanskje svart. «Segway ser jo litt moro ut da, jeg har lyst til å prøve», hadde han kanskje svart. De enkle Ola Dunk-svarene var riktige. Venstresidas politikere tok feil.
Men neste gang, folkens, da har dere lært, eller?