24-09-2018

Den umulige streiken

Kruttet er ikke tørt nok når kirkelige ansatte truer med streikevåpenet.

Det var den minst overraskende nyheten forrige uke: Heller ikke i år blir det noen kirkestreik. Trusselen hang der, men den var på mange måter tom. Meklingen var riktignok like intens som i andre bransjer. Det gikk langt på natt onsdag før arbeidsgiverorganisasjonen og 12 ulike kirkelige fagforeninger kunne ta hverandre i hendene. Det forhåndsvarslede streikeuttaket var meget beskjedent – det omfattet kun hundre personer.

Denne type meklinger handler ofte om intrikate spørsmål som virker som flisespikkeri for dem som betrakter det utenfra. Det er neppe interessant for Dagsavisens lesere å bli presentert for disse detaljene. Men i arbeiderklassens avis kan det gi mening å reflektere over hvilken mulighet kirkelige ansatte egentlig har til å bruke streikevåpenet.

Streik er på mange måter krig. Det faller sterke ord og harde karakteristikker i en streikekonflikt. For kirken, fredens fremste institusjon i samfunnet, er det ikke greit å bli viklet inn i en slik konflikt. Gjennom en streik får man et bilde av kirken som er helt det motsatte av det den ønsker å presentere.

I norske kirker finnes et rom som har fått et spesielt navn – våpenhuset. Det er det første rommet man kommer til før man går inn i selve kirken. I gamle dager var det her mennene la fra seg sine våpen. Kirkerommet skulle ikke være noen arena for strid og kiv.

Tanken om at kirkerommet ikke skal være et sted for uenighet, henger tungt i. Nesten ingen politikere har våget å utfordre kirkeasylet, selv om de har hatt aldri så lyst. Går politifolk inn i en kirke for å hente ut en kirkeasylant, kan de regne med å bli hudflettet. Kirkens ansatte er de mest ivrige til å forsvare kirkeasylinstituttet

Kirkefreden handler ikke bare om hva som skjer i kirkerommet. Det er kirkens som institusjon folk forholder seg til. Denne identiteten er sterk.

Det er her fagforeningsledere for ulike grupper av kirkelige ansatte møter seg selv i døren. De argumenterer ellers for fred og fordragelighet, men når det gjelder egen lønns- og interessekamp skal de kunne bruke samme virkemidler som andre.

Det går ikke helt i hop, det blir for stor avstand i posisjonene. Risikoen er stor for kirkens folk blir anklaget for manglende sammenheng mellom liv og lære.

Derfor får man et lite smil om munnen når man observerer at kirkelige fagforeningsledere rasler med sablene. Det er våpen som de ikke er fortrolige med. De kommer til å gjøre sitt ytterste for ikke å bruke dem. Det skal veldig mye til for at det blir streik.

Jeg forstår at kirkelige fagforeningsleder ønsker å være like mye fagforening som kollegene i andre bransjer. Det er nesten en umulighet fordi det bryter så sterkt med forventningsbildet folk flest har av kirken. Et fly eller tog som ikke går på grunn av streik, skaper litt raseri, men de fleste makter å forholde seg til det.

Det er noe helt annet når et kirkebryllup går fløyten eller en begravelse må utsettes. Arbeidskamp eller ikke – det er stor risiko for at kirkens ansatte skyter seg selv i foten når de skal bruke streikevåpenet.


nyemeninger meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!