«Take back control» ble gjentatt gang etter gang i debatter og som prydet plakatene for «leave»-siden. Dette budskapet var noe av det som til sjuende og sist gikk hjem hos britiske velgerne, og som førte til et flertall for å forlate EU. Storbritannia skulle ta tilbake kontrollen over grensene og pengene. Bli sin egen herre igjen.
Men om statsminister Theresa May og hennes team skal ha håp om å få gjennomslag for brexit-drømmen slik den ser ut i deres hoder, må de først få kontroll over brexit-forhandlingene i ukene og månedene som kommer. Sommeren er straks over, og da starter dragkampen for alvor. De første samtalene med EU begynte i juni, og om en uke starter en ny forhandlingsrunde i Brussel igjen. May og hennes regjering møter den vanskeligste oppgaven en britisk regjering har stått overfor på flere tiår. Hundrevis av byråkrater er satt på saken, men oppgaven er enorm: allerede om et drøyt år, i oktober 2018, bør forhandlingene være ferdig for å rekke ratifisering i EU-landene innen mars 2019, som er tidspunkt for exit.
Men utgangspunktet for May er langt fra det som var hennes plan før sommeren. Valget i juni, som ble hastig annonsert i april, skulle sikre May et enda større flertall og dermed et sterkt mandat å slå i bordet med overfor forhandlingsmotparten i EU i månedene som kommer. Kalddusjen fra britiske velgere var det få som så komme: I stedet for storseier mistet De konservative flertallet, og bare ved hjelp av støtte fra en håndfull nordirske unionister kunne Mays regjering halte videre. Statsministeren, som brukte valgkampen på å selge seg inn som en sterk og stabil leder, framsto i stedet som en leder som tvert imot hadde satt sitt eget partis vinning foran landets interesse: Med ett var Storbritannias posisjon overfor EU blitt svakere enn noensinne.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Forhandlingene mellom EU og Storbritannia skal foregå i firedagers bolker hver måned. De tre første temaene EU og Storbritannia forhandler om, er hva som skal skje med rettighetene til britiske borgere i EU og EU-borgere i Storbritannia, hva som skal skje med grensen til Irland og hvordan det økonomiske «skilsmisseoppgjøret» skal se ut.
Hvert eneste punkt er krevende. Det som så langt i EU-debatten har vært teoretisk og udefinert, det vil si akkurat hvordan utmeldingen av EU skal se ut i virkeligheten, skal nå avklares. I løpet av få uker skal tilværelsen for millioner av mennesker fastsettes. Det handler om rettighetene til en polsk borger som har bodd i årevis i London, eller om en engelskmann i Paris. Det handler om hva slags grense som skal møte dem som krysser overgangen mellom Irland og Nord-Irland. Med Irland som fortsatt EU-medlem og Nord-Irland som en del av utenforlandet Storbritannia, vil Storbritannias eneste eksterne grense mot EU gå på tvers gjennom øya med så mange tette bånd mellom nord og sør.
Først når man har kommet langt nok på disse vanskelige områdene, skal man begynne å diskutere forhandlinger rundt handelen. Her har Storbritannia allerede gått på et nederlag: britene ville egentlig forhandle om både utmeldingen og det framtidige handelsforholdet med EU samtidig. Men britene måtte bøye av for EU, som ville bli ferdig med alt som har med atskillelsen å gjøre først. Nå kan det hende at diskusjonene om handel ikke kommer i gang før neste år, meldte The Guardian før helgen.
Et av kjerneproblemene for Storbritannias regjering er dette: hvordan tre ut av unionen og sikre seg den selvstendigheten og friheten EU-motstanderne ønsker, og samtidig beholde goder man har nytt ved EU-medlemskapet? May vil ha landet ut av det indre markedet for blant annet å sikre kontroll over migrasjon, og landet skal også ut av tollunionen. Samtidig er britene avhengig av gode avtaler for å sikre at handelen med rest-EU går knirkefritt; EU er tross alt landets viktigste handelspartner. EUs forhandlingssjef, Michel Barnier, har advart om at en «friksjonsløs» handel er umulig å oppnå når de eksisterende avtalene opphører. Dette vet den britiske regjeringen, som derfor ønsker seg en overgangsordning der landet en periode har en viss tilknytning til tollunionen etter at landet har gått ut av EU i 2019. Dette er det langt fra sikkert at EU svelger.
Men May går en høst i møte som ikke bare vil bringe knallharde runder med EU, men også intern uro og rivalisering i eget parti. Krefter både i regjeringen og partiet for øvrig kniver om hvor sterkt bruddet med EU skal bli. Siste ord er ennå ikke sagt. Mays mål om en hard brexit (blant annet med utgang av det indre markedet) møter motstand fra flere av hennes egne partifeller. Med May-regjeringens syltynne støtte i parlamentet er det lite som skal til før balansen vipper. De konservative har aldri vært samstemt om Europa. De er det heller ikke når det trengs som mest.